Godt nytt år!

Mor med tvillinger. Eritrea, 2002. Foto: Morten Krogvold.

Årets siste dag! Et vanskelig år i store deler av verden er til ende. Ikke minst i Gaza, der et mareritt uten sidestykke pågår akkurat nå. Og verden tier.

Krigen mellom Ukraina og Russland og flere andre steder er dypt tragiske.

Jorda opphetes, havet lider og skogbranner florerer.

Med alle disse overskriftene er det lett å glemme at fleste som lever i Norge i dag, har opplevd et liv i luksus de siste 30 år. Vi må ikke fortrenge, at under annen verdenskrig døde 26,6 millioner i Sovjetunionen. 15 millioner sivile og 7 millioner ved fronten. Heldigvis er de grufulle tallene i konflikten mellom Russland og Ukraina hittil ikke så groteske – men likevel forferdelige. 70 000 Ukrainere og 120 000 Russere hittil.

Min far var 33 år da krigen startet – min mor 28. Tenk hvis fjernsynet den gang hadde sendt filmer uavbrutt hver dag! Forestill deg sosiale medier – ofrenes filming med mobiltelefoner fra beleiringen av Leningrad eller Stalingrad – eller at vi ble presentert levende bilder fra konsentrasjonsleirene i Polen og Tyskland til ettermiddagskaffen.

Spanskesyken som mine foreldre opplevde, tok livet av et sted mellom 50 og 100 millioner mennesker. I Norge døde ca. 15 000 mennesker – flest barn og ungdom. Korona som vi har opplevd, hadde på slutten av 2022 tatt livet av 4399 mennesker, og snittalderen på de døde var 85,6 år.

Vi må ikke glemme at så mange har det verre enn oss! Jo, det har blitt dyrere i matbutikker. Men levestandarden er mye høyere enn det min generasjon opplevde de første 40 årene av livet. Noen sliter – det er en skam. Men vi har strømstøtte. De fleste reiser på ferie. Det er ikke tomt i butikker eller på restauranter. Det er mye å glede seg over, tross alt!

Mitt bilde fra Eritrea viser en mor i et viktig øyeblikk. Med sine to tvillinger på armen, observerer hun regnværet som er på vei. Det første på to år. Det er håp!

Jeg tenkte på teksten til Maureen Hawkins fra «Miracle of life»:
Before you were conceived,
I wanted you.
Before you were born,
I loved you.
Before you were here an hour,
I would give my life for you.
This is the miracle of life.

Selv er jeg dypt takknemlig hver dag for de ulykker som ikke har rammet min familie og venner. De er bærebjelken i mitt liv.

Jeg priser mitt arbeid, selv om det skaper angst, uro og følelsen av å aldri komme dit jeg ønsker. Det å hver dag få muligheten til å dykke ned i fotografiets mysterier, og ha to store utstillinger i 2025 som mål – det er en gave. Noen ønsker meg!

Selvsagt skulle jeg gjerne av og til og slippe fighten mot mine begrensninger. Men jeg elsker slitet og tvilen like mye som de ganger jeg lykkes. Undringen holdes ved like; hva er vi uten den?

Jeg blir daglig stilt spørsmålet om jeg ikke snart skal pensjonere meg. Et underlig spørsmål.

Tusen takk for hyggelig respons på julekalenderen. Det betyr mye og rører meg. Takk til alle som har deltatt og beriket meg på workshoper i Firenze, Vågå, mitt hjem og på online workshoper i år. Jeg koketterer ikke når jeg sier at dere alle er læremestre for meg i min utvikling.

Jeg føler også selvsagt takknemlighet overfor oppdragsgivere og hjelpere.

Og tusen takk til deg, kjære Lene – det ligger kunnskap, kvalitetskrav og ikke minst TID bak ditt arbeid med julekalenderen.

Nå står vi foran 2024. Den eneste utvikling vi kan stoppe, er vår egen.

Godt nyttår!
Hilsen Morten

Les også