Taksin
- Må ikke forveksles med Thaksin, tidligere statsminister i Thailand.
| Taksin | |||
|---|---|---|---|
 Maleri av kong Taksin, nå i Romas nasjonalmuseum. | |||
| Født | 17. apr. 1734[1] Ayutthaya | ||
| Død | 7. apr. 1782 (47 år) Thonburi | ||
| Beskjeftigelse | Monark, lyriker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | กรมบริจาภักดีศรีสุดารักษ์ Bat Boricha | ||
| Far | Yong Saetae | ||
| Mor | Phithak Thephamat | ||
| Barn | Inthra Phithak สมเด็จเจ้าฟ้าทัศพงศ์ สมเด็จเจ้าฟ้าทัศไภย สมเด็จเจ้าฟ้านเรนทรราชกุมาร | ||
| Nasjonalitet | Thailand | ||
Taksin den store (thai: สมเด็จพระเจ้าตากสินมหาราช; RTGS: Somdet Phra Chao Taksin Maharat; født 17. april 1734 i Ayutthaya, død 7. april 1782 i Thonburi). eller Kongen av Thonburi-riket (สมเด็จพระเจ้ากรุงธนบุรี, Somdet Phra Chao Krung Thonburi; kinesisk navn: 鄭昭; hanyu pinyin: Zhèng Zhāo; teochew: Dênchao; vietnamesisk: Trịnh Quốc Anh) var den eneste kongen av det siamesiske Thonburi-kongedømmet.
Taksin, som var halvt teochew-kineser og halvt thailender, nyter stor respekt i det thailandske folket for sitt lederskap i kampen for å frigjøre Siam fra burmesisk okkupasjon etter Ayutthayas andre fall i 1767 og den følgende gjenforeningen av Siam, som hadde blitt delt mellom flere krigsherrer.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Guttens far, Yong Saetae (หยง แซ่แต้; kinesisk: 鄭鏞 Zhèng Yōng), som arbeidet som skatteinnkrever,[2] har av Teochew-thaikinesisk bakgrunn og stammet fra Chenghai fylke ved Shantou i Guangdong i Kina.[3] Hans mor, lady Nok-iang (นกเอี้ยง), var thailandsk, og skulle senere gis føydaltittel til Somdet Krom Phra Phithak Thephamat.[4] Gutten gjorde inntrykk, og Chao Phraya Chakri (Mhud), som var Samuhanayok (สมุหนายก , statsminister) under kong Boromakots regjeringstid, adopterte ham og gav ham det thailandske navn Sin (สิน), som betyr «penger, skatt».[5]
Da han var syv år gammel ble Sin gitt en munk ved navn Thongdee som personlig lærer, og ble undervist i et buddhistisk kloster ved navn Wat Kosawat (วัดโกษาวาส - senere Wat Choeng Tha (วัดเชิงท่า).[6] Etter syv åre der ble han sendt til sin stefar for å gjøre tjeneste som kongelig pasje.
Han studerte kinesisk, annamesisk og en rekke indiske språk, og ble flytende i flere av dem. Mens Sin og hans venn Thong-Duang var buddhistnoviser, skal de ha møtt en spåmann som kunne lese deres hender, og han fortalte dem at de begge skulle bli konger. Ingen av dem trodde det på alvor, men Thong-Duang skulle bli kong Taksins etterfølger, Rama I.[7]
Konge
[rediger | rediger kilde]Taksin etablerte sin hovedstad i Thonburi (nå en del av Bangkok), siden Ayutthaya var blitt helt ødelagt av burmeserne. Hans regjeringstid ble kjennetegnet av en rekke kriger, utkjempet for å slå tilbake nye burmesiske invasjoner og for å erobre det nordlige thaikongedømmet Lanna, de laotiske rikene og et truende Kambodsja. Han ble etterfulgt av Chakri-dynastiet og Rattanakosin-kongedømmet, under kong Buddha Yodfa Chulaloke, som var Taksins livslange venn.
Selv om Taksin brukte mesteparten av sin tid på krigføring, var han også opptatt av politikk, administrasjon, økonomi og landets velferd. Han fremmet handel og opprettet forbindelser med fremmede stater, inkludert Kina, Storbritannia og Nederland, og han fikk bygd veier og kanaler. I tillegg til å gjenoppbygge og forbedre templer, forsøkte han å gjenopplive litteraturen og andre kunstarter, slik som drama, maleri, arkitektur og håndverk, ettersom mye av Thailands nasjonalarv var blitt ødelagt da burmeserne angrep Ayutthaya. Taksin gav regler for å samle og sette sammen diverse tekster for å fremme utdanning og religiøse studier. Som anerkjennelse for sitt arbeid for thailenderne fikk han senere tittelen Maharaj.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Anthony Webster (1998). Gentleman Capitalists: British Imperialism in Southeast Asia 1770-1890. I.B. Tauris. ISBN 1-86064-171-7.
- Bertil Lintner (2003). Blood Brothers: The Criminal Underworld of Asia. Macmillan Publishers. ISBN 1-4039-6154-9.
- Carl Parkes (2001). Moon Handbooks: Southeast Asia 4 Ed. Avalon Travel Publishing. ISBN 1-56691-337-3.
- Chris Baker, Pasuk Phongpaichit (2005). A History of Thailand. Cambridge University Press. ISBN 0-521-81615-7.
- Chula Chakrabongse, Prince (1967). Lords of Life : A History of the Kings of Thailand. Alvin Redman Limited.
- Damrong Rajanubhab, Prince (1920). The Thais Fight the Burmese (på thai). Matichon. ISBN 978-974-02-0177-9.
- David K. Wyatt (1984). Thailand: A Short History. Yale University Press. ISBN 0-300-03582-9.; Siamese/Thai history and culture–Part 4
- Donald K. Swearer (2004). Becoming the Buddha: The Ritual of Image. Princeton University Press. ISBN 0-691-11435-8.
- Editors of Time Out (2007). Time Out Bangkok: And Beach Escapes. Time Out. ISBN 1-84670-021-3.
- Gary G. Hamilton (2006). Commerce and Capitalism in Chinese Societies. Routledge. ISBN 0-415-15704-8.
- Nidhi Eoseewong (2007). Commerce and Capitalism in Chinese Societies (på thai). Matichon. ISBN 978-974-02-0177-9.
- Paul M. Handley (2006). The King Never Smiles. London : Country Life. ISBN 0-300-10682-3.
- Prida Sichalalai. (1982, December). "The last year of King Taksin the Great". Arts & Culture Magazine, (3, 2).
- Rong Syamananda (1990). A History of Thailand. Chulalongkorn University. ISBN 974-07-6413-4.
- Thomas J. Barnes (3. mars 2000). Tay Son: Rebellion in 18th Century Vietnam. Xlibris Corporation. ISBN 0-7388-1818-6.
- W.A.R. Wood (1924). A History of Siam. Chiengmai.
- William B. Dickinson (1966). Editorial Research Reports on World Affairs. Congressional Quarterly.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Taksin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Parkes, s. 770
- ^ Bertil Lintner: Blood Brothers: The Criminal Underworld of Asia. Macmillan Publishers. ISBN 1-4039-6154-9. s. 112
- ^ Wyatt, 140
- ^ «RID 1999». RIT. Arkivert fra originalen 3. mars 2009. Besøkt 19. mars 2010. «Select สิ and enter สิน» «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. mars 2009. Besøkt 19. desember 2014.
- ^ «Wat Choeng Thar's official website». Watchoengthar.igetweb.com. Arkivert fra originalen 9. november 2009. Besøkt 29. mars 2010.
- ^ พระราชวรวงศ์เธอ กรมหมื่นพิทยาลงกรณ์. (på thai). Bangkok: สำนักพิมพ์คลังวิทยา. s. 54–58.
.svg){kind=small}