Norges vassdrags- og energidirektorats historie

Norges vassdrags- og energidirektorats historie går tilbake til 1804, da Norges vassdrags- og energidirektorats (NVE) forløper, Canaldirectionen, ble etablert i København.

Oppgavene har gjennom navneendringer speilet samfunnets ulike interesser i sjøer og elver, fra båttrafikk og tømmerfløting til elektrisitetsproduksjon og miljøvern. På begynnelsen av 1900-tallet skjedde en rivende teknologisk utvikling med etablering av industri med vannkraft som energikilde. Staten med NVE kjøpte opp mange vassdrag på denne tiden, for å forhindre spekulasjon ved videresalg. Til tross for stor politisk uenighet ble det bygget flere store statlige kraftstasjoner og kraftlinjer i NVEs regi. Allikevel ble mange av disse vassdragene i mange år stående urørt på grunn av politisk uenighet og økonomiske nedgangstider i mellomkrigstiden. I tiden etter andre verdenskrig ble industrireising et viktig verktøy for utviklingen av det norske velferdssamfunnet, og NVE med Statkraftverkene stod bak de største vannkraftutbyggingene i Norge. Dessuten fikk NVE ansvar for bygging og drift av kraftledninger i sentralnettet, samt overordnet samordning av kraftsystemet.

Utover på 1990-tallet skjedde det en omfattende liberalisering av energiforsyningen i Norge. Den delen i NVE som hadde ansvar for kraftstasjoner og kraftlinjer ble skilt ut i en egen enhet kalt Statkraft. Noen år senere ble avdelingen som drev med kraftlinjer skilt ut i et statsforetak som fikk navnet Statnett. Statnett fikk også Samkjøringen av kraftverkene i Norge slått sammen med seg. Det var politisk enighet om at energiproduksjon skulle være en markedsbasert virksomhet, mens nettdrift er et naturlig monopol. Videre skulle NVE være en ren forvaltnings- og tilsynsmyndighet, noe det også er i dag.

Historisk utvikling av bruk av vassdrag og tilhørende forvaltning

Førmoderne tid

Lovgivning for vassdrag i tidlig middelalder

Allerede Landskapslovene fra 1000-tallet inneholder regler om allmenne og private interesser og rettigheter i vassdragene. Gulatingsloven som gjaldt for Vestlandet hadde lover som sier at det var forbudt å lede bort vann fra vassdrag, samt at ingen må stenge for lakseoppgangen i elvene. Lovene i denne tiden var forskjellig fra landsdel til landsdel, noe som hadde sammenheng med forskjellig bruk av vassdragene og dermed også forskjellig rettsoppfatning. Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 viderefører Gulatingsloven, men gjør endringer og tilføyelser. Lovene blir ytterligere mer detaljert i Christian Vs Norske Lov fra 1687 med hele fjorten artikler om vassdragsrettslige forhold. Bruken av vassdragene var nå rettet mot tømmerfløting og gruvedrift, foruten fiske.^[1]

Vassdragene som viktig forutsetning for tømmerhandel

Utover på 1600-tallet var tømmereksport blitt en stor eksportnæring i Norge, noe som førte til omfattende fløting. For å bedre forholdene for dette, ble det mange steder bygget demninger, skådammer (ledemurer på elvebredden) og forbygninger i elvene. Denne omfattende byggingen ga opphav til konflikter mellom forskjellige trelasthandlere og mellom dem og bøndene. Siden det på denne tiden ikke var noe offentlig tilsyn, ble tvistesaker avgjort av domstolene. I store saker grep kongen inn, men behandlingen bar preg av tilfeldigheter. Der administrative forføyninger ble nødvendig ble dette behandlet av Rentekammeret i København. Når planer for endringer i vassdragene skulle gjøres var det amtmennene som administrerte dette, med hjelp til beregninger og planlegging fra offiserer fra det militære. På denne tiden fantes ingen egen sivil ingeniørutdannelse, kun i militære var det kompetanse på visse tekniske områder.^[2]

Ekstremflommer

På slutten av 1700-tallet ble landet rammet av flere flomulykker som Storofsen i 1789 og Storeflaumen i 1743 på Vestlandet. Ved disse katastrofene som krevde mange menneskeliv, viste sentraladministrasjonen i København seg å være for langt borte og for lite effektiv. Den rammede befolkningen fikk liten eller ingen hjelp fra myndighetene. Det ble derfor diskutert en mer effektiv vassdragsadministrasjon i Norge.^[3]

1804-1813 – Etablering av Canaldirectionen

Canaldirectionen ble opprettet ved kongelig resolusjon av 8. juni 1804, som en avløsning av kanalkommisjonen for Ejder og Odense kanal i Danmark. Denne skulle behandle alle saker om kanalanlegg, og alle amtmenn, grever og baroner i Danmark-Norge ble anmodet om å melde fra om sine forslag og planer for slike anlegg. I først omgang var det saker om elveforebygninger, tiltak for tømmerfløting og flomforebygninger, samt senking av vannstanden i innsjøer som dominerte.^[4]

Av de mer vidløftige planer fra denne tidlige tiden var bygging av en kanal fra Strømmen ved Nitelven til Bjørvika ved Christiania, samt å gjøre elven mellom Øyeren og Mjøsa farbar. Dette ble kun med planene og Canaldirectionen hadde så lite å gjøre at i 1811 ble det bestemt at også havnevesen, fyr- og ringevesenet skulle være del av ansvarsområdet. Navnet ble da Directionen for Canal- og Havne samt Fyr- og Ringevæsenet.^[5]

Canaldirectionen holdt til i Danmark og økt aktivitet førte til krav om en vassdragsadministrasjon i Norge. Med unionen med Sverige i 1814 kom muligheten for en norsk administrasjon.^[6] Nye dristige planer kom frem under Riksforsamlingen på Eidsoll av lensmannen fra Biri, Anders Lysgaard, han foreslo en kanal fra havet og opp til Mjøsa. Disse planen ble tatt fram i årene som fulgte.^[5]

1813-1847 – Tilsettelse av Kanal- og havneinspektøren

Stadig økende bruk av vassdragene til fløting og samferdsel, i tillegg til behov for sikringstiltak mot flommer og skred, førte til krav om en egen norsk vassdragsadministrasjon. I 1813 ble Kanal- og Havneinspektøren for Det Søndenfjeldske Norge tilsatt.^[7] Den første kanal- og havneinspektør var Fredrik Christopher Gedde (1781-1840).^[8] Denne hadde kontor i Tønsberg, og fikk i 1815 embetsdistriktet utvidet til også å omfatte Det Nordenfjeldske Norge. Til dette embedet ble også ansvaret for fyrvesenet underlagt i 1820.^[6]

Som assistent for den første kanal- og havneinspektøren Fredrik Christopher Gedde utarbeidet Claudius Jacob Schive i 1827 den første omfattende vassdragsbeskrivelse, nemlig av Vorma og Glomma. Beskrivelsen ble utført for å finne ut om disse elvene kunne bli farbare for skip, og offentliggjort i 1828. Bakgrunnen for dette var planlegging av en kanalisering av vassdraget mellom Mjøsa og Øyeren.^[6]

Claudius Jacob Schive ble etter dette kanal- og havnedirektør fra 1828 til 1840. Mellom 1830 og 1832 stod han bak en modernisering av fyrvesenet, og innførte det såkalte franske linsesystemet.^[9]

Fra 1842 til 1847 var Georg Daniel Barth Johnson kanal- og havnedirektør. De første kontinuerlige vannstandsmålinger ble igangsatt i hans periode.^[10]

1847-1907 – Kanalvesenet

Opprettelse av Kanalvesenet

I 1841 ble fyrvesenet utskilt som en egen organisasjon og senere i 1847 ble også Havnevesenet skilt ut.^[12] I 1847 ble et eget direktorat med kun ansvar for vassdrag, innsjøer og kanaler etablert, og dette ble kalt Kanalvesenet. Ansvaret for kanalvesenet var å gjøre elver og innsjøer fremkommelig for tømmerfløting og transport, tørrlegging, samt forebygge flomskader (forbygninger).^[13] Jernbanen hørte også til ansvaret for kanaldirektøren.^[6] Forbygningsarbeidene bestod i å trygge bebyggelse og dyrket mark, veier og annen infrastruktur, fra flom i elver. Slike tiltak vil innebære å sikre elveskråninger eller bygge flomvern. Å tørrlegge landområder vil si at elver eller innsjøer får senket vannstand for å kunne dyrke marken. Bevilgningene var imidlertid beskjedne så omfanget av arbeidet ble heller ikke stort.^[14]

Kanalbygging som en viktig offentlig oppgave

I 1848 kom «Lov om senkning og uttapping eller regulering av fosser og strømmer, samt kaianlegg».^[13] På 1850-tallet gikk det som i ettertiden er kalt for embetsmannsstaten, i gang med større programmer for utvikling av samferdselen i Norge der kanalbygging, veibygging og jernbanebygging ble ansett som viktig. Stortinget vedtok i 1854 at staten skulle gå aktivt inn i arbeidet med kanalbygning. Telemarkskanalen og Haldenkanalen ble bygget på denne tiden.^[15]

Kanalvesenet hadde en løst fundert fremtidsvisjon da det ble grunnlagt om å bygge kanaler i Norge. Fra grunnleggelsen tok det hele 50 år før den første kanal ble vedtatt bygget av det såkalte «Kanal-storting» i 1854. Det var byggingen av Norsjø–Skienkanalen og kanal i Haldenvassdraget. Statens deltagelse i kanalbygging stod i motsetning til datidens økonomiske liberalisme.^[16] De politiske diskusjonene dreide seg om dette prinsippet. Anton Martin Schweigaard var hovedtalsmann for liberalismen i Norge, mente allikevel at spesielle norske forhold tilsa statlig deltagelse. Schweigaard uttalte at finansiering etter engelsk modell er det beste, men i Norge mangler «et par tusen Stormænd».^[17]

Den spede begynnelsen for hydrologiske undersøkelser

På midten av 1800-tallet la Kanalvesenet grunnlaget for norsk hydrografi med kontinuerlige vannstandsmålinger. Vannstandsobservasjoner begynte i Svanefoss fra år 1845, ved Minnesund fra 1847, ved Sarpefossen fra 1851 og Hamar ved 1856. Enda skulle det gå mange år før en egen hydrologisk avdeling ble opprettet i Kanalvesenet.^[15]

Det var på midten av 1800-tallet flere omfattende flommer i Glomma, og i 1846 kom en flom som ga betydelige skader i Solør og Odalen. Nye flommer kom i 1848 og 1851, men ikke før i 1852 ledet dette til at staten bevilget penger til forebygginger. Også i Drammensvassdraget var det flere tilfeller av flom, med jordras og oversvømmelser. Dette skjedde i 1836, 1837, 1838, 1860 og 1866, men det tok 30 år fra de første planer for forebygging ble laget til staten endelig ga bevilgninger. Planlagte forebyggingstiltak måtte vente i årevis og heller ikke kanalbygglinen fikk avsatt midler.^[12]

Fokus på vannkraft for produksjon av elektrisitet

I løpet av 1880- og 1890-årene ble virksomheten for Kanalvesenet mindre og mindre opptatt av kommunikasjon, og mer involvert i kraftforsyning. Epoken for kanalbygging var over i 1892 da Bandak–Norsjøkanalen var ferdig.^[15] Dette var ikke unaturlig, da en måtte innse at æraen for bygging av kanaler for båttrafikk gikk mot slutten. Jernbane var et mer rasjonelt transportmiddel, og et stadig mer omfattende banenett ble bygget. Kanalvesenet så seg om etter andre oppgaver, og private industriforetak presset på for at Kanalvesenet skulle legge til rette for utnyttelse av vannkraft og elektrisitet.^[18]

I 1886 drøftet en å slå Kanalvesenet sammen med Veivesenet, men forslaget møtte sterk motstand både fra ingeniørhold og blant de som hadde næringsinteresser i vassdragene. En komite i Den Norske Ingeniør- & Arkitektforening drøftet dette, og i 1889 uttalte denne blant annet at navnet Kanalvesenet var en uegnet betegnelse, et bedre navn ville være Vassdragsvæsenet. Komiteen mente at den viktigste virksomheten til Kanalvesenet skulle være å skaffe data om vassdragene, drive rådgivning og holde kontroll med vassdragene. Resultatet ble at Kanalvesenet fikk fortsette som en selvstendig enhet selv om det var slutt med kanalbygging.^[19]

Vasdragene hos os kan komme til å spille en ganske stor rolle i industriens tjeneste på grunn av sin enorme forråd på drivkraft. Der vil bli stilt andre og større oppgaver til Kanalvesenet og der vil da trenges en fullstendig organisasjon med talrigt fast personale.^[18]
Kanaldirektør Thorvald Heiberg

Lover for vassdrag som regulerer industriell utnyttelse

«Lov angaaende Vasdragenes Betydelelse m.v.» ble vedtatt i 1887 og denne fastslår grunneierens råderett over vassdragene, fløting ble regulert, det ble innført regulering av vannforsyning og lover for industriell utnytting av vannkraft.^[20] Med denne loven ble det åpnet for å bygge demninger tvers over et vassdrag for å lede vannet i rør til turbiner i bedriftene.^[21] Loven var også så forutseende at den ga bestemmelser for ekspropriasjon av grunn for bygging av kraftlinjer.^[22] Staten kunne også gi tillatelse til å regulere den naturlige vannføringen, og om nødvendig ekspropriere nødvendig grunn for å få gjennomført prosjektene. Det inngikk forbud mot utslipp av sagflis i elver og mot annen forurensning fra industri. Den nye loven skulle ta hensyn til industrien, og regulere forholdene der flere virksomheter har interesser i samme vassdrag. Tidligere var dette ivaretatt kun av brukseierforeninger, der mange foretak som var medlemmer skulle komme frem til enighet. Loven skulle sikre samfunnets kontroll og medbestemmelsesrett i saker som gjaldt vassdragene. En ny ordning var at om Kongen hadde gitt tillatelse til regulering av et vassdrag, pliktet andre med interesser i samme vassdrag å avstå nødvendig grunn.^[20]

Den første lov for elektriske anlegg

I 1891 ble «Lov angaaende Foranstaltninger til Betryggelse mod Fare ved elektriske Anlæg» vedtatt. Noe av bakgrunnen var de elektrisitetsverk som ble etablert, og da først og fremst Hammerfest Elektricitetsværk der en 1,2 km lang kraftledning ble bygget. Under stortingsdebatten ble dette anlegget brukt som eksempel på at utviklingen av elektrisitet var kommet så langt at offentlig lovgivning var nødvendig. Året etter ble forskrifter for elektriske anlegg vedtatt, som de første i verden. Politiet ble pålagt å følge med på at forskriftene ble overhold. I 1896 ble det vedtatt en ny elektrisitetslov og det ble også opprettet et eget tilsyn, kalt Elektrisitetstilsynet.^[23] Tilsynet overtok ansvaret politiet hadde hatt med å føre tilsyn med at forskriftene ble overholdt. Elektrisitetstilsynet ble organisatorisk plassert utenfor Kanalvesenet, sammenhengen mellom vannkraft og elektrisitet var på denne tiden ikke selvsagt. En stor del av elektrisitetsproduksjonen skjedde tross alt med kull og gass.^[24]

Før 1891 var det kun forsikringsselskapene som tok ansvar for forskrifter for elektriske anlegg. Allerede i 1882 hadde forsikringsselskapene laget forskrifter som de krevde at forsikringstagerne skulle følge. I 1886 ble installatører av elektriske anlegg inkludert i forskriftene. Forsikringspremien skulle nemlig ikke økes for bruk av elektrisk lys, om installatøren ville gi en erklæring på at han «på tro og love» forsikret å ha fulgt forsikringsselskapets forskrifter.^[25]

De store fossekjøpene

En spesiell ting med norske elver er at de er eid av privatpersoner. Den som eier grunnen ved elvebreddene eier også en tilsvarende stor del av elven. Lignende praksis finner en også i de andre skandinaviske landene, men på kontinentet var fra gammelt av store farbare elver offentlige. Privat eiendomsrett til elvene vil også bety at de kan selges til andre som annen fast eiendom.^[26]

Tiden fra rundt 1890 til 1914 var de store fossespekulasjonenes storhetstid. Spekulanter som ikke hadde til hensikt å bygge ut kraftverk, kunne kjøpe vannfall for senere å selge disse med stor fortjeneste til en reel vannkraftutbygger. Dette kunne skje i flere ledd. Spekulasjon i oppkjøp av fallrettigheter kunne føre til begrenset produktiv utnyttelse, med andre ord gå på bekostning av industrietableringer og lønnsomheten.^[27]

I mars 1906 stod det i Verdens Gang (ikke det samme som dagens VG) et stort oppslag om en påstått utenlandsk konspirasjon for å kjøpe all tilgjengelig norsk vannkraft for spekulasjon. Det ble påstått fra mange hold at agenter streifer rundt i landet for å kjøpe vannfallrettigheter. Disse var ledd i en stor plan der utenlandske kapitalinteresser lå bak. Imidlertid førte alle sporene til samme sted, nemlig en krets av svenske finans- og industriinteresser, i tillegg til Sam Eyde og Wallenberg.^[28]

De første diskusjoner om statens engasjement i vannkraften

Stortingsrepresentant for Bratsberg amt, Gunnar Knudsen foreslo i Stortinget i 1892 at staten skulle kjøpe vannfallrettigheter. Knutsen argumenterte med at vitenskapen på dette tidspunkt med sikkerhet kunne fastslå at elektrisitet ville kunne brukes til industri, jernbane, belysning og fremstilling av metaller. Kull var på denne tiden energikilde for til slike formål og måtte importeres, om da landet isteden kunne utnytte egne kraftkilder ville dette være av stor samfunnsøkonomisk betydning. Statlig oppkjøp av fallrettigheter skulle også forhindre spekulasjon.^[29]

Utover 1890-tallet ble det ført diskusjoner angående statens rolle også skulle inngå utbygging av vannkraftverk og elektrifisering. En ekspertkomité ble nedsatt med utspring fra Den polytekniske Forening, og denne mente at elektrifisering av jernbanen var noe staten skulle ha langsikte planer for. At staten også skulle ha ansvar for utbygging av vannkraft for andre formål var et for politisk radikalt forslag. Dette mente komiteene ville være et for sterkt inngrep i den private foretaksomhet. Om staten skulle kjøpe vannkraftrettigheter til industrielt formål ville dette være innføring av et «socialistisk Statsprincip». I sitt motsvar til dette sier Knudsen at statens innkjøp skal forhindre spekulasjon som vil bli til stor skade for industriutvikling. Han nevner et eksempel der en privatperson kjøpte et vannfall til 13-14 000 kr. Kort tid ble dette solgt videre til et engelsk selskap for 70 000 kr, deretter solgt videre til et tysk selskap for 300 000 Mark. Disse salgene gikk for seg på bare to til tre år.^[30]

I debatten ble det drøftet muligheten av å bygge opp lokal småindustri basert på vannkraft, eller om en skulle la store kapitalinteresser, da mest sannsynlig utenlandske, etablere vannkraftverk og industri. Et forhold som talte for å la vannkraftutbygging og elektrifisering være et kommunalt anliggende, var at kraftoverføring over lengre avstander på denne tiden var vanskelig. Elektrisitetsforsyning var av lokal karakter og ofte forbeholdt byene, dessuten var ikke investeringene særlig store. Kommunene sørget for vannforsyning, gassforsyning og flere andre ting, og elektrisitet kom i samme kategori. Dessuten var det mange private bedrifter som hadde stort initiativ for å få bygget vannkraftverk for næringsformål. Jernbane, post og telegraf var derimot nasjonal av natur og mer naturlig for staten å ha ansvar for. Oppkjøp av vannkraft for fremtidig elektrifisering av jernbanen var det politisk enighet om.^[31]

Statlig oppkjøp av vannfall

**Statens kjøp av vannfall 1895-1906**^[32]
Vannfall	Elv og sted	Kjøpt	Kostnad kroner
Paulenfoss	Vest-Agder, Vennesla	1886	23 245
Kjosefoss og Kårdalsfoss	Hordaland, Aurland	1896	7 743
Mørkfoss	Østfold, Trøgstad	1897	30 081
Rognfoss i Oppheimselva	Hordaland, Voss	1897	3 083
Sarpen i Raudalselva	Hordaland, Voss	1898	6 092
Rojande i Raundalselva	Hordaland, Voss	1898	4 062
Braskerudfoss	Hedemark, Våler	1901	60 000

Det ble besluttet å kjøpe vannfall for elektrifisering av jernbanen og for industrielt bruk. Andre fossefall skulle fredes mot utbygging om de hadde stor verdi for turisme. I 1895 bevilget Stortinget penger til formålet og Kanalvesenet stod for oppkjøp av fallrettigheter. Senere igjen var tanken at fallrettighetene skulle selges til industribedrifter uten fortjeneste, annet enn renter. Staten skulle dermed sikre rimelig kraftutbygning for initiativtagere som ville bygge opp industri. Fallrettighetene til Paulenfoss i Otra var det første statlige oppkjøpet, senere fulgte Norefallene i Numedal i 1907.^[33]

Utover på 1890-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var mange misfornøyde med Kanalvesenets langsomme takt i oppkjøp av vannfall. Kanaldirektør Gunnar Sætren ble kritisert for å være for passiv. Dette hadde ført til at spekulanter hadde kommet i forkjøpet og skaffet seg vannfall. Gunnar Knutsen uttalte at: De «gode, store deilige vandfald» som staten åtte år tidligere kunne ha skaffet seg svært billig, var nå overtatt av spekulantene. Arbeidsminister Løvland forsvarte Sætren med å si at de vannfall som ligger nært dagens og fremtiden jernbane og samtidig er rimelige ikke er lett å få kjøpt.^[34] Gunnar Knudsen mente at Sætren var en teknisk begavelse og at Telemarkkanalen som han hadde planlagt var et av landets storverker. Problemet, mente Knudsen, var at Sætren ikke hadde de administrative evner som skulle til for å lede Kanalvesenet. I denne omgang fikk Sætren fortsette som Kanaldirektør, men seks år senere kom det enda sterkere kritikk som førte til hans avskjed.^[35]

Opprettelse av en hydrologisk avdeling

I 1895 ble det i Kanalvesenet opprettet en avdeling som skulle ta seg av hydrologiske observasjoner. Det ble ansatt en avdelingsingeniør med ansvar for å ta seg av målinger av vannstand og vannføring. Til stillingen hørte kartlegging av landets fossekraft og publisering av hydrologisk materiale, samt utarbeidelse av kart over nedbørfeltene til vassdragene.^[36]

1907- 1921 Vassdragsvesenets storhetstid

Ny organisasjon

I 1907 skifter Kanalvesenet navn til Vassdragsvesenet. Etaten bestod på denne tiden av ingeniør Gunnar Sætren som leder, i tillegg til seks fast ansatt. Det var også ti ansatte for drift av kanalene Bandak–Norsjø, Norsjø–Skien og kanalen i Haldenvassdraget.^[37] Sætren var som nevnt kritisert for å ha vært for passiv når det gjaldt statlig oppkjøp av vannfall, dessuten var han kraftig kompromittert etter påstander om å ha blandet embetsmessige og private interesser i vannfallsaker.^[38] Han gikk av, og ble erstattet av Ingvar Kristensen som fikk tittelen vassdragsdirektør i 1907.^[39] Stortinget ville nå at funksjonærer i Vassdragsvesenet ikke skulle ha private interesser i vannfallsaker.^[40]

Omfattende statlig fossekjøp

Frem til 1907 var omfanget av statens fossekjøp beskjedent, men det store omslaget kom i 1907 da frykten for utenlandske oppkjøp resulterte i både konsesjonslovene og mer storstilt kjøp av fosser. Med Christian Michelsens regjering ble det foreslått en bevilgning på 200000 kr, som ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Dette var et mye større beløp enn det som var benyttet i årene før. I årene fra 1907 til 1914 bevilget Stortinget i alt 750000 kr, og i årene 1915 til 1920 i alt 1310000 kr. Det ble da kjøpt en rekke fosser som Bardufossen (i Barduelva), Vøringsfossen, Innsett og Straumsmo (også ved Barduelva). Det virkelig kostbare kjøpet var Nore-fallene (i Numedalslågen) for 400000 kroner i 1907, dette var et kjøp for ekstraordinære midler og ble vedtatt med bare en stemmes overvekt. Vassdragene Tafjord, Suldal og Hjelmeland, Rafoss i Kvina, noen vassdrag i Ryfylke, Ullavassdraget, Tokkefallene, Stjørnvassdraget og Raumafallene var ekstraordinære kjøp som ble besluttet av Stortinget, mange med knapt flertall. Kjøp av gjenstående fosser i Røssåga for 454000 kroner ble i 1919 forkastet. Kjøpet av Mår for 960000 kroner i 1920 var det siste store statlige fossekjøpet før andre verdenskrig. I perioden med statlig oppkjøp av vannfall var det ingen i Stortinget som stilte prinsipielle spørsmål med dette.^[41] Konsesjonslovene derimot ble det ført opphissede diskusjoner om.^[42]

Konsesjonslovene og vassdragsreguleringsloven

På begynnelsen av 1900-tallet ble det ført omfattende diskusjoner i Stortinget om utnyttelsen av vassdragene, konsesjon og industri-etablering. Det som lå bak den voldsomme debatten var synet på store utenlandske aksjeselskaper, og hvordan arbeidsforholdene på industristedene ville komme til å bli. Venstremannen Karl Hagerup mente at det var andre tider enn da de første lovene om vassdragsregulering ble utformet. Staten kunne ikke forholde seg til de store aksjeselskaper på samme måte som til personlig eide bedrifter. Han viste til de «mægtige selskapers herskerstilling» i USA. Lars Olsen Sæbø viste til Odda og andre steder som han mente var «rygende helveder». Bernhard Hanssen mente derimot at arbeiderne hadde gode forhold i storindustrien, og brukte Krupp i Tyskland som eksempel. Han mente at der hadde arbeiderne meget gode sosiale betingelser. Andre argumenter var at siden de utenlandske selskapene var så store, kunne de monopolisere vannkraften og gjøre det vanskelig for tradisjonell industri å få nødvendig tilgang til billig elektrisitet.^[43] De eneste som var positive til storindustrien var ingeniører, de som selv representerte storindustrien og representanter for det urbane Høyre.^[44]

Vassdragsreguleringsloven^[45] av 1917 ble vedtatt etter lang tids diskusjoner, og ga staten rett til å foreta vassdragsreguleringer, og bare med særskilte unntak tillate andre denne rett. I debatten stod forholdet mellom eiendomsrett på den ene siden og allmenne interesser på den andre. En kraftutbygging med store reguleringer av et vassdrag ville berøre mange interesser og få store ringvirkninger, langt større enn de som angår vedkommende som har eiendomsretten til vassdraget. Samfunnsmessige hensyn talte for at staten best kunne ivareta helheten i slike utbygginger. Selv om dette var kontroversielt, mente de fleste, uansett politisk ståsted, at staten burde ha mulighet til å overordnet styring.^[46] Utover på 1920-tallet kom det økonomiske nedgangstider, og statens inntekter falt, dette førte til en nedtrapping av statens engasjement i kraftforsyningen. Det ble heller til at kommuner og lokale interessenter stod for kraftutbygging, og i saker som dreide seg om vassdragsreguleringer var det brukseierforeningene som fikk størst innflytelse.^[47]

Todeling av elektrisitetsforsyningen

Utover tidlig 1900-tall ble elektrisitetsforsyning for alminnelig forbruk et kommunalt anliggende, mens industrien sørget for sine egne kraftstasjoner og kraftsystemer. I 1924 var 90-95 % av investeringene i storindustriens kraftforsyning private, mens kommunene stod for 83 % av investert kapital i alminnelig kraftforsyning. Statens stod videre for 7 % av investeringene for alminnelig forsyning og private for de resterende 10 %. Konsesjonslovene som ble vedtatt mellom 1906 og 1917 for å regulere storindustrien, og staten hadde lagt til rette for private utenlandske aktører kunne drive kraftproduksjon og få konsesjon på vannfall. Staten hadde aktivt sørget for å gi kommunene og fylkeskommunene ansvar for alminnelig kraftforsyning. En annen grunn til denne todelingen var at kraftverkene for industribedrifter lå langt unna befolkningssentra, dermed ble det naturlig at de sørget for sin egen forsyning. Kraftoverføring over lengre avstander var enda ikke blitt vanlig.^[48]

Staten som kraftutbygger

**Kraftverk satt i drift i perioden 1906-1928 av Vassdragsvesenet**^[49]
Navn	Elv og sted	Byggeperiode
Paulenfoss kraftverk	Otra, Vennesla	1906
Glomfjord kraftverk	Storglomvatnet og Fykanåga, Meløy	1920
Hakavik kraftverk	Øksne, Øvre Eiker	1922
Solbergfoss kraftverk	Glomma, Askim	1922
Nore I kraftverk	Numedalslågen, Nore og Uvdal	1928

Gunnar Knutsen var opptatt av at statens engasjement i kraftforsyningen både skulle være samfunnsnyttig og gi inntekter til staten.^[50] Både han og Ingvar Kristensen mente at det var naturlig at staten skulle bygge og drive vannkraftverk, samt kraftlinjer.^[51] Imidlertid var det politisk enighet om statens oppkjøp av vannfall, men ikke om hvordan disse skulle anvendes når de først var kjøpt. Både oppkjøp av vassdragsrettigheter og konsesjonslovene ble brukt for å holde utenlands storkapital ute.^[52] For de fleste var storindustrien et middel for økonomisk vekst, ikke for utvikling av det gode samfunn.^[53] I mange tilfeller ble det en ulempe at staten fikk rettigheter til vassdragene uten at noe videre skjedde. I Stortinget ble det i debattene stadig sagt at staten la en død hånd over vannfallene.^[54] Den norske staten var i 1920 blitt den største eieren av vannfall i Europa.^[55]

Staten vil ... kunne levere elektrisk lys, kraft og varme til overmåtelig billig pris, meget lavere pris, end noget privat selskab vil kunne gjøre det, og samtidig vil der flyde ind i statskassen – den tomme staskasse – en masse indtægter, og man vil kunne lette skattebyrderne for kummunerne.^[56]
Gunnar Knudsen

Med de store vannfallene staten fikk kontroll over, begynte diskusjoner om staten også skulle drive industribedrifter. Dette var det ikke stor oppslutning om, men at staten kunne selge kraft til industriforetak så en på som mer nærliggende.^[53] Et syn på saken var at i tilfeller der kommunene hadde bygget elektrisitetsforsyning ville behovet vokse og nye kraftressurser ville være mer krevende og kostbare å utnytte. Ved en slik utvikling ville statlig utbygging av store kraftstasjoner kunne skaffe elektrisitet til større regioner. Staten kunne også bygge lange kraftlinjer for å forsyne de allerede etablerte lokale elektrisitetsverkene. Arbeidsdepartementet skrev i et notat med forslag til kjøp av Tokke-fallene, at Østlandet var landets mest folkerike del, men hadde ellers små vannkraftressurser. Imidlertid ble det til at staten solgte videre en del vassdrag til kommuner og fylker.^[57]

Det ble ikke til at Gunnar Knudsen og Ingvar Kristensen fikk gjennomslag for sitt syn på at staten skulle drive med stort omfang av kraftutbygging.^[58] Knudsen som ikke lenger var statsminister i 1920 argumenterte for at staten burde motarbeide mulig utvikling av massearbeidsledighet med kraftutbygging. Dette mente han ville komme både den enkelte og samfunnet til gode, og at dette burde være en plikt for staten.^[59] Til tross økonomisk nedgangstid og depresjon utover på 1920- og 30-tallet ble bare de kraftstasjonene fullført som var vedtatt og påbegynt før 1920.^[60] Staten sammen med Kristiania kommune bygget Solbergfoss kraftverk (første byggetrinn i årene 1917 til 1924), videre bygget staten Nore kraftverk (bygget i årene 1919-1928) og Glomfjord kraftverk som staten hadde overtatt i 1918 (og ble ferdig i 1920).^[61] I tillegg til disse ble Hakavik kraftverk (vedtatt 1916 og ferdig i 1922) bygget av staten for jernbanedrift.^[62]

Vassdragsvesenets organisasjon

Under vassdragsdirektør Ingvar Kristensens ledelse hadde vassdragsvesenets virksomhet vokst betydelig og blitt landets fagekspertise på kraftforsyning. Etaten hadde 110 ansatte i 1920 og av disse var 77 ingeniører. I tillegg til dette var det ansatte til drift av kanalanleggene, samt Hakavik og Nore kraftverk.^[37] Det var følgende avdelinger i Vassdragsvesnet:^[63]

Hydrologisk avdeling opprettet i 1895 som drev med hydrologiske målinger og beregninger, samt undersøkelser og anslag for landets totale vannkraftressurser.
Anleggsavdelingen opprettet i 1907 som drev med planer og ledelse av kanalanlegg, forbygging av vassdrag, vannsenking etc.
Kontrollavdelingen opprettet i 1909 for å drive kontroll med vassdragsutbygginger som hadde fått konsesjon. *Vannfallavdelingen opprettet i 1910 kartlegging av kraftpotensialet i de vannfall som staten hadde kjøpt, analyser av kostnader for utbygging av disse, samt fremme forslag til innkjøp av nye vannfall.
Kontoravdelingen som tok seg av alminnelige kontorarbeid, budsjett og lønn.
Veiledningsavdelingen opprette i 1914 for å veilede kommuner og private i spørsmål om utbygging av mindre vannfall.
Elektroteknisk avdeling opprettet i 1919 for å planlegge den elektrotekniske delen av statlige utbygginger, i tillegg til å yte bistand ved veiledning av kommuner.

I tillegg til dette var det en egen overingeniør som var inspektør for fløtningsanlegg.

1921–1940 opprettelsen av Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen

På grunn av omfattende statlige virksomheten innenfor kraftforsyning var det opprettet en Elektrisitetskommisjon som laget forskrifter og behandlet konsesjonssøknader for elektriske anlegg og kraftledninger. Denne var opprettet i 1896 og bestod av tre mann. Det var også opprettet Tilsynet med elektrisitetsvesenet (1898) med ansvar for at forskrifter ble overhold, samt Vassdragskommisjonen (1909) med ansvar for å forberede behandlingen av konsesjonssaker for vannkraft, bergverk og annen fast eiendom. Tilsynet og de to kommisjonene lå direkte under Arbeidsdepartementet, mens Vassdragsvesenet var et direktorat under dette departementet.^[64] Vassdragskommisjonen skulle også være rådgivende organ for rådgivning for departement. Disse dannet et komplisert nettverk av statlige organer og med den større saksmengden som kom utover på 1920-tallet var det naturlig å vurdere en mer egnet organisasjon. Norges vassdrag- og elektrisitetsvesen (NVE) ble offisielt opprettet den 1. mai 1921^[65] og skulle nå ha ansvaret som disse organene nevnt over hadde. NVE skulle også ha ansvar for bygging og drift av vannkraftverkene i de elevene som staten eide, omtalt som statkraften.^[66]

Organisasjonen til NVE i 1921

Ved opprettelsen av NVE ble Birger Stuevold-Hansen oppnevnt som generaldirektør. Videre var det direktører med ansvar for hvert sitt direktorat: Disse var vassdragsdirektør Olaf Rogstad, fossedirektør Ingvar Kristensen og elektrisitetsdirektør Thomas Norberg Schulz. Hovedstyret i NVE bestod i tillegg til disse fire lederne av fem stortingsvalgte medlemmer.^[67] NVEs virkeområde og organisasjon ble vedtatt av Stortinget 10. mars 1921. Og etaten overtok Vassdragsvesenet, Elektrisitetstilsynet, Elektrisitetskommisjonen og Vassdragskommisjonen. Avdelingene i NVE ble som følger:^[68]

Vassdrags- og fløtningsdirektoratet med ansvar for ferdsel langs vassdragene, fløting, hydrologi, kartlegge landets vannkraftressurser, drift av statens reguleringsanlegg, samt forberede konsesjonssøknader.
Fossedirektoratet med ansvar planlegging og prosjektledelse for statens kraftverk. Etter 1926 også elektroteknisk planlegging.
Elektrisitetsdirektoratet planlegging og rådgivning for nasjonal elektrisitetsforsyning, fram til 1926 planlegging og prosjektledelse av den elektrotekniske delen av kraftverkene, drift av statens kraftverk og kraftlinjer, forskrifter og tilsyn med elektriske anlegg, konsesjonssaker for elektriske anlegg, samt saker som angår distriktsadministrasjonen i saker som angår elektrisitetsforsyningen.

Stortingsbeslutning om opprettelse av NVE ble tatt i. mars 1920. På dette tidspunktet hadde staten bare to små kraftstasjoner i drift i Kåfjord og Hasselelva. Noen måneder senere ble som nevnt første byggetrinn av Glomfjord kraftverk ferdig. Så kom den første generatoren i Solbergfoss i drift og i 1928 første trinn av Nore I. Ingen kunne da forutse at de neste 20 årene skulle gå uten noen flere statlige utbygginer.^[69]

Tidlig spørsmål om rolleblanding

Et sentralt spørsmål ved opprettelsen av NVE var hvordan statsetaten skulle kunne ta seg av både konsesjonssaker, kontroll og ivaretagelse av allmenne interesser, når den på den andre siden skulle drive vannkraftverk. Flere mente at det måtte være organisatorisk skille mellom disse virksomhetene. For å få likebehandling av statens og andres næringsinteresser burde disse to ansvarsområdene ligge til hver sin adskilte etat. Andre mente igjen at organisatorisk avstand ville gjøre det vanskelig for departementet å få samordnet virkemidler. Samordning av oppgaver i samme etat ble påpekt å være mest effektivt. Med en organisering i to etater måtte departementet selv stå for sameordning og avveining av forskjellige interesser.^[70] En annen problemstilling var om vassdrags- og fløtningssaker skulle sortere under samme direktorat. Flere mente at disse hadde motstridene interesser fordi fløting gjerne betinger stor vannføring i et vassdrag, mens kraftproduksjon fører til jevnere vannføring.^[71]

Elektrisitetsforsyningskommisjonen av 1919

Stortinget satte ned en kommisjon som skulle utrede «spørsmålet om grundlinjer for landets elektricitetsforsyning», og som skulle bestå av fagekspertise, representere både landsdeler, næringsgrupper og forbruksgrupper. En plan for bygging av kraftverk og hovedledningsnett skulle være det endelige resultatet av kommisjonens arbeid. Kommisjonen ble ledet av professor ved NTH Olav Heggstad og er kjent som Elektrisitetsforsyningskommisjonen av 1919. Stortingsproposisjonen som lå bak opprettelse av kommisjonen gjorde rede for problemet med at kraftutbyggingen for alminnelig forsyning hadde skjedd som kommunale initiativer, og dermed små anlegg tilpasset lokale behov. Den store forbruksveksten krevde omfattende kraftutbygging, og en tvilte på at kommunene kunne være i stand til dette. Et annet problem var at mange store befolkningssentra, som byene på Østlandet og Sørlandet, lå langt unna vannfallene i fjellområdene. Enten måtte interkommunale selskaper, fylkeskommunene eller staten lede vei videre.^[72]

Kommisjon brukte fire år på å utarbeide sin innstilling og lovforslag. Spesiell interesse fikk lovforslagene om samarbeid mellom elektriske anlegg, det som også kalles for samkjøring. På denne tiden var en stor del av elektrisitetsverkene autonome enheter, dette til tross for at sammenkobling av flere verk vil gi flere store fordeler. Lovforslaget ga forslag til lover som ikke bare regulerer slikt samarbeid, men også pålegge plikt til samkjøring. Dette forslaget skapte sterke negative reaksjoner blant distriktskommunene fordi en mente at samarbeid ville utvikles naturlig der dette ville gi fordeler. Dessuten mente de at en slik lov ville gi staten «fullstendig enevoldsherredømme».^[73]

Birger Stuevold-Hansen ble i 1925 innvilget avskjed som Generaldirektør i NVE, han uttalte i den anledning at det hadde vært en interessant tid, men slitsom. All motstanden mot elektrisitetsforsyningskommisjonen hadde gjort stillingen vanskelig. Selv var han venstremann og opptatt av lokalt selvstyre. Hans oppfatning var at komiteens mange positive forslag ble forvrengt og oppfattet i verste mening.^[74]

De kommunale elektrisitetsverkene var misfornøyde med landsplanen, av de grunner som er nevnt overfor. Representanter for industrien var minst like misfornøyd, men av helt andre grunner. Uttalelsen fra industrienes egen komite var at urasjonell kraftforsyning ga industrien kostbar strøm, videre trengtes mye større kraftverk enn det kommuner og fylker kunne bygge. Elektrisitetskomiteen, opprettet av industrien og med medlemmer fra noen av landets bedrifter, kom med sitt eget forslag til løsning der samarbeid og felles utbygging med offentlige og private midler, ble satt frem. Først da kunne en få til store og planmessige utbygginger, og med private midler kunne det offentliges utgifter reduseres. Slike selskaper skulle være organisert som aksjeselskaper.^[75]

Tidene hadde endret seg, og få av de forslagene som Elektrisitetsforsyningskommisjonen hadde foreslått ble tatt til følge.^[76]

Konflikt om statens kraftverk

Da Nore kraftverk var ferdig i 1928 ble det konflikter om prisen på kraften. Noe av problemet for dette kraftverket, og for Glomfjord og Solbergfoss, var at de var bygget med store kostnader under inflasjonsårene, og da de var ferdige utover på 1920- og 30-tallet inntrådte senket prisnivå og økonomisk depresjon.^[77] Noen argumentert for at staten skulle selge Nore og andre kraftverk, samt kraftlinjer. Da det noen år senere virkelig ble startet forhandlinger om salg av kraftverket ble det ikke enighet om prisen og betingelsene. En annen sak var at utkantkommuner på Østlandet ikke ønsket at staten skulle selge Nore. Norges Industriforbund var også mot salg fordi de fryktet at Oslo kommune ville bli en viktig part i kraftverket og dermed bli for dominerende. Dermed ble det til at NVE fortsatte som eier av kraftverket.^[78] Hadde virkelig salget av Nore og de andre kraftverkene og kraftlinjene funnet sted ville staten ikke lenger hatt noe rolle med utbygging og drift av kraftanlegg.^[79]

Vanskelige tider for NVE

Man skulle jo ha ønsket, at dette ny organ i vort styre for vort vasdragsvæsen fik en noget bedre start, end det nu faar. Det er vel ikke tvil om, at det nye hovedstyret for vort vasdragsvesæsen nærmest blir et administrasjonskontor for fylkernes elektriske fallitboer.^[60]
Ivar Lykke

Utover på 1920-tallet ble ethvert ønske om statlige vannkraftutbygginger henlagt. De store statlige kraftverkene som var satt i drift, Solbergfoss, Nore I og Glomfjord, fikk betydelige problemer med å få avsatt kraften. Administrasjonen i NVE ble redusert etter forslag fra Statens forenklings- og sparekomite. Senere skulle det komme enda flere reduksjoner av personalet.^[80] Utover på 1920 og 30-tallet fikk mange kommuner store økonomiske problemer og noe av dette skyldes store låneopptak for å bygge egne kraftverk. Hovedstyret i NVE regnet at staten hadde gitt 68 millioner i lån til kommunene, mens NVEs egen anleggskapital i kraftverkene var på 88 millioner kroner. Staten hadde altså ytet bistand for utbygging av kommunale kraftverk på rundt 75 % av det den hadde brukt på egne anlegg.^[81] Norges kommunalbank ble etablert i 1926 og denne hjalp blant annet kommuner som hadde kommet i gjeldskrise etter store investeringer i kraftforsyningsanlegg.^[82]

Økonomiske nedgangstider og depresjon

I mellomkrigårene var det generelt økonomiske nedgangstider og storindustrien ble forsøkt stimulert. Norske vannkraftressurser ble forsøkt markedsført internasjonalt for å stimulere til utenlandske investeringer i norske prosjekter.^[83] Industribedrifter basert på vannkraft som var etablert med norsk kapital, eller blitt oppkjøpt med norsk kapital under første verdenskrig, ble mer eller mindre overtatt av utenlandske kapitalinteresser.^[79] Det ble til og med sett på mulighetene for krafteksport fra Norge, og etablert et konsortium der blant annet tysk storindustri, svenske Vattenfall, den danske stat og flere norske bedrifter var med. Her ble det arbeidet for krafteksport til Sverige, Danmark og Tyskland.^[79]

Med Arbeiderpartiet i regjering fra 1935 ble det ikke ført en energipolitikk som skilte seg mye fra det som Venstre og Gunnar Knudsen hadde stått for. Med bedre konjunkturer fra 1933 ble det brukt mer kapital til elektrifisering, men innenfor etablerte rammer. I 1938 ble det opprettet en ordning med statsstøtte til elektrisitetsforsyning for allmenne behov. Her fikk distriktene stå fritt til å organisere kraftforsyningen slik de fant best. Fra Arbeiderpartiet sprang det ut en gruppe som kalte seg «Teknisk forening av DNA» som arbeidet med industrispørsmål. Disse arbeidet også med spørsmål knyttet til elektrisitetsforsyning. Utbygging av vannkraft for å få økonomisk vekst ble ansett som viktig. Teknisk forening laget en «Plan i elektrisitetsforsyningen» der de så for seg en 50 % økning av kraftproduksjonen. Denne skulle brukes til industri for hjemmemarkedet, men først og fremst til økning av elektrisitetsforbruket i alminnelig forsyning. En så for seg en økning av elektrisitet for bruk til koking og oppvarming i husholdningene.^[84]

Den døde hånd over NVE

Med den store depresjonen som fulgte etter børskrakket i 1929 i New York ble det innledet enda større innskrenkning av NVEs personale enn på 1920-tallet. En komite bestående av generaldirektør Olaf Rogstad, Stortingsrepresentant Ole Monsen Mjelde og lagtingspresident Jon R. Aas, ga i 1933 sin innstilling der de foreslo at de tre direktørstillinger skulle avskaffes. Isteden skulle det opprettes seks avdelinger med hver sin avdelingssjef. Antallet funksjonærer skulle samtidig reduseres med 24 personer. Stortingsdebatten som fulgte artet seg som et generaloppgjør med den vannkraftpolitikken som hadde vært ført. Flere representanter hevdet at det var forfeilet at staten skulle stå for storstilt kraftutbygging for de borgerlige behov, noen mente endog at det var overdrevet optimisme på 1920-tallet å tro at store verdier lå i den norske vannkraften. Personalet ble redusert ved at det ikke ble ansatt nye ingeniører og funksjonærer når de gamle sluttet. Det bredte seg en nedstemthet og defaitisme i de påfølgende år.^[85]

NVE i krigsårene 1940-1945

Nazi-Tysklands behov for råstoffer til rustningsindustrien

Allerede en måned etter okkupasjonen av Norge, ble det gitt en befaling fra Adolf Hitler (Førerbefaling), om at den norske aluminiumproduksjonen skulle utbygges i så stort omfang at den kunne sikre Nazi-Tyskland nødvendig aluminium til rustningsindustrien.^[86] Av andre stoffer skulle det utvinnes magnesium, kalkstein, flusspat og silisium.^[87] For å gjøre dette ble følgende kraftstasjoner besluttet utbygget eller utvidet: Tyin, Mår, Sauda, Glomfjord, Tysse, Eitrheim, Osa og Aura.^[88]^[89] Reichskommissariat Norwegen så behovet for et samarbeidsorgan for kraftutbygging og stiftet Arbeitsgemeinschaft für den Elektrizitätsausbau Norwegens, der representanter fra NVE og norske industri ble invitert til å delta.^[90]

Nordisk lettmetall og A/S Nordagvar to aluminiumsprodusenter opprettet av okkupasjonsmakten, disse skulle drives både med tysk og norsk kapital. For å skaffe aluminium og andre metaller ønsket Nordisk lettmetall å få bygget ut Mår eller Tokke kraftverk og etablere fabrikker på Herøya. Et problem her var at Mår fra før av var bestemt for alminnelig kraftforsyning. NVE ville ikke at disse skulle bygges ut for industriformål og mente at storindustri hører hjemme på Vestlandet. Dessuten mente NVE at Mår kraftverk ville bli nødvendig for alminnelig kraftforsyning.^[91]

Til tross for de store planene falt aluminiumsproduksjonen drastisk i krigsårene. Noe av grunnen til at mange av okkupasjonsmaktens planer gikk tregt var mangel på råstoffer, materialer og kvalifisert arbeidskraft, samt at også sabotasje spilte en rolle.^[89]^[92]

Kontroverser med NVE

Konsesjonslovene satte grenser og skulle blant annet regulere utenlandsk eierskap til norske vannkraftressurser, og i de politiske partier, inkluder Nasjonal samling, var dette en del av kulturen.^[93] Mange av konfliktene stod om nettopp konsesjonslovene. De to nevnte selskapene A/S Nordag og A/S Nordische lettmetall som okkupasjonsmakten hadde opprettet, satte i gang utbygging av vassdrag før det var gitt konsesjoner. For eksempel ble utbygging av Tysso satt i gang før det var gitt konsesjon for vannfallsrettigheter, vassdragsregulering, kraftleie og bygging av kraftlinjer. Arbeidsdepartementet ble presset til å godta slike ekstraordinære tilsidesettelse av formaliteter.^[94]

Til tross for konflikter rundt konsesjonsloven og strategier som NVE hadde lagt, viste det seg at Josef Terboven og han stab hadde forståelse for de norske interessene. De føle seg nødt til å forhandle med det for øye å respektere konsesjonslovene. Dette mente Terboven på sikt ville være gunstig for både samarbeidsklimaet, samt for å få norske kapitalinteresser med på investeringer i aluminiumsverk og annen krigsviktig industri.^[94]

Okkupasjonsmaktens utbygging av kraftsystemet

Okkupasjonsmakten hadde ikke bare store interesser av å få bygget ut kraftbehovet for krigsviktig storindustri, men var like opptatt av å få økt kapasiteten for alminnelig kraftforsyning.^[95] NVE fikk under krigen støtte for bygging av både kraftstasjoner, transformatorstasjoner og kraftlinjer. Kraftlinjer med en samlet lengde på 200 km ble bygget om til dobbeltlinjer, noe som fordoblet overføringskapasiteten. En ny 132 kV-kraftlinje på 70 km ble bygget fra Hønefoss til Minnesund. Et motiv for denne utbyggingen var opplagt alle Wehrmachts anlegg og forlegninger, men også norske interesser ble imøtekommet.^[96] NVEs kraftverksavdeling stod for mye av dette arbeidet, men det uten at staben økte. Det store arbeidsomfanget ble avhjulpet ved hjelp av midlertidige ansettelser.^[97] Generaldirektør Olaf Rogstad i NVE ble i sin stilling til januar 1942. Da fikk han henstilling om å fratre stillingen. Etter Rognstad fulgte Professor Hans Skarphagen som var aktiv NS-medlem og hadde flere administrative stillinger under krigen. Han fikk i oppdrag å effektivisere NVE, som arbeidsminister Tormod Hustad mente var organisert feil i forhold til de nye arbeidsoppgavene.^[98]

Okkupasjonsmaktens strategier for utbygging

Todelingen av kraftforsyningen der private tok seg av kraftutbygging for storindustri, og alminnelig forsyning som noe det offentlige var sterkt involvert med, kom i motsetning til den tyske okkupasjonsmakten. Okkupasjonsmaktens interesser gikk i retning av storindustri og sentralisert planlegging av kraftforsyningen. For eksempel hadde tyskerne planer om samarbeid mellom offentlige og private, og ville opprette et kraftforsyningsselskap med privatrettslige rammer. NVE fikk som kraftverkseier og konsesjonsbehandler økt aktivitet, til tross for samarbeidsvansker. Som nevnt ble Nore-fallene videre bygget ut og flere andre kraftverk ble utvidet. NVE fikk bygget langt mer i de fem okkupasjonsårene enn i de tolv årene fra da Nore kraftverk var ferdig i 1928 til 1940.^[99]

1945 - Beretning til Arbeidsdepartementet om Statens vassfall og kraftverk

I et brev den 17. august 1945 skriver generaldirektøren for NVE i et brev følgende beretning om status for kraftutbygning, reguleringsanlegg og bygging av kraftlinjer til Arbeidsdepartementet:^[100]

Ved Nore I kraftverk er i drift med syv aggregater og ytelse hver på ca. 25 MW. Det gjenstår en del etterarbeid som kan avsluttes sommeren 1946.
Nore II kraftverk med to aggregater hver på 25 MW er under utførelse.
Pålsbu reguleringsdam er ca. 70 % ferdig. Ventes sikkert tatt i bruk om mulig til vårflommen 1946, men sikkert våren 1947.
Dam ved Tinnhølen er utført provisorisk under krigen.
Mattisfoss kraftverk i Alta bør gjenoppbygges med maskiner som er i behold.
Driften og utnyttelsen av Glomfjord kraftverk kan det på nåværende tidspunkt ikke sies noe om.

Om planlegging av videre kraftutbygging:

Forberedende behandling av Mår-Dale-utbygginen.
Detaljebhandling og ervervelse av restrettigheter for Tokke-fallene.

1945-1960 NVE som verktøy i gjenoppbyggingen etter krigen

Vi ser det slik, at en videre økonomisk framgang for land og folk er nøye forbundet med våre egen evne til i større grad enn før å utnytte landets kraftkilder og råstoffer. Vi må søke å finne fram til industrier som faller naturlig for Norge, enten i tilknytning til kraftkilder eller råstoffene...Jeg ser derfor kraftutbyggingen som nøkkelen til en videre industrialisering i Norge.^[101]
Handelsminister Lars Evensen

Planer lagt i London under krigen

Industrikomiteen som ble nedsatt av Forsyningsdepartementet i London i 1943 ble industriutvikling og kraftforsyning diskutert. Komiteen ble ledet av professor Fredrik Vogt som hadde vært rektor ved NTH og i tillegg ekspert på kraftutbygging. Byråsjef i Forsyningsdepartementet Erik Brofoss var også med. Vogt laget notater som ga råd til hvordan den tyske okkupasjonsmaktens utbygging av kraftverk i Norge skulle brukes etter krigen. Han mente at best anvendelse ville være industri for produksjon av lettmetall eller annen storindustri. De kraftverkene som tyskerne startet byggingen av eller utvidet, skulle brukes til industri, ikke til alminnelig forsyning som var den opprinnelige norske planen. Dette gjaldt Mår, Glomfjord og Aura. Et argument var at disse kraftverkene lå såpass isolert geografisk sett, at overføring til alminnelig industri var vanskelig. Andre fra miljøet i London var opptatt av industri, og Nicolai Stephansen fra Norsk Hydro mente at gjødselproduksjon ville være en inntektsbringende eksportindustri. Allikevel mente mange at hjemmeindustri og spesielt alminnelig forbruk ville være viktig for avsetning av størsteparten av kraftproduksjonen. Arbeiderpartiet som kom i posisjon i etterkrigsårene prioriterte etterhvert storindustri og store kraftutbygginger.^[102]

Overtagelse av okkupasjonsmaktens oppstartede prosjekter

En viktig omstendighet for Arbeiderpartiets store engasjement for vannkraftutbygging og storindustri var nettopp de kraftverkene og fabrikkene som tyskerne hadde satt i gang byggingen av under krigen. Helt i begynnelsen etter andre verdenskrig hadde ikke Arbeiderpartiet noen målbevisst industripolitikk som inkluderte kraftintensiv industri og aluminiumsproduksjon. Staten overtok Mår kraftverk og Tyin kraftverk som var under bygging under krigen. I tilknytting til Tyin kraftverk var også et påbegynt aluminiumsverk i Årdal. Mår var bygget av Nordisk lettmetall med Hydro som samarbeidspartner, og her var hensikten kraftforsyning til kunstgjødselproduksjon. Selv om NVE mente at disse kraftverkene skulle brukes til alminnelig kraftforsyning ble det fra politisk hold bestemt noe annet. Det ble til at Hydro fikk den kraften de hadde behov for til selvkost og at staten etablerte aluminiumproduksjon i Årdal.^[103] Flere prosjekter skulle følge og prosessen var i gang. Det viste seg også at eksport av aluminium skulle bli mer lønnsomt enn noen hadde trodd. Uten altfor store investeringer fikk en sårt tiltrengte valutainntekter fra denne eksporten.^[104] Dette var industri som ga «det største produksjonsutbytte – størst varemengde per arbeider» som arbeiderpartiets Arne Drogseth formulert det.^[105]

Teknologiske og politiske årsaker for statens engasjement i kraftforsyningen

Ikke bare i Norge fikk etterhvert staten en viktig rolle i utbyggingen av kraftforsyningen. I Irland ble kraftforsyningen et statsmonopol allerede på midten av 1920-tallet, og i Frankrike, Storbritannia og Hellas skjedde det samme i årene rett etter andre verdenskrig. I Italia skjedde dette først i 1962. I løpet av 1920-tallet bygget også Storbritannia ut sitt sentralnett med staten som utbygger. Den amerikanske historikeren Thomas P. Hughes studerte utbyggingen av kraftforsyningen i USA, Storbritannia og Tyskland fra starten og frem til 1930-tallet, og legger stor vekt på teknisk-økonomiske optimaliseringshensyn. Dette mener han forklarer både utviklingen i retning av integrasjon og systemvekst, samt statens økte rolle. I kraftforsyningen er det stordriftsfordeler som gir lavere enhetskostnader, dette driver i sin tur utviklingen i retning av store kraftsystemer. Elektrisitetsforsyningen var i begynnelsen lokale foretak og teknologi, og disse så gjerne sine økonomiske, politiske eller sosiale interesser truet av en utvikling mot integrerte og regionale systemer. I noen land som Tyskland og Storbritannia var den lokale organisasjonsstruktur en hindring mot utvidelse av kraftsystemet. Dermed kom staten inn for å tvinge gjennom systemveksten og de fordeler som elektroteknologien i seg selv gir.^[106]

I tillegg til dette kommer statens behov for å styre samfunnets ressurser under de to verdenskrigene for å få produsert krigsviktige varer. I neste omgang kom behovet i flere stater for å styre kraftforsyningen under gjenreisningen etter andre verdenskrig. Så oppstod det også ideologiske skifter i Frankrike og Storbritannia, der sosialistiske regjeringer gikk inn for statsmonopol i kraftforsyningen. Forskjellige land hadde forskjellige motiver, men de teknologiske storskalafordelene er de som går igjen.^[107]

Marshallhjelpen

Marshallhjelpen ble lansert av USA i 1947 og ga økonomisk støtte for gjenreisningsprogrammer etter andre verdenskrig. Norge var blant de land som mottok marshallhjelp, og som en forutsetning ble det satt krav til at mottagerlandene skulle lage en plan for pengebruken. I det norske programmet ble vannkraft og industriproduksjon av råvarer fremmet som en del av gjenoppbygging av Europeisk økonomi. Samtidig var visjonen at dette skulle dette gi store inntekter til norsk industri.^[108]

Nå viste det seg at de Europeiske landene som satt i komiteen for samordningen av Marshallhjelpen ikke var særlig interessert i at Norge skulle bli storeksportør av aluminium. Land som Frankrike, Sveits, Østerrike og Italia hadde egen aluminiumindustri å ta hensyn til, og fryktet at billig norsk aluminium basert på vannkraft ville utkonkurrere hjemmeindustrien.^[109] En hadde også forhandlinger med et Canadisk selskap om finansiering av et aluminiumsverk, men her strandet forhandlingene i innspurten.^[110] Det som i neste omgang reddet planene om norsk aluminiumindustri, da i første omgang på Sunndalsøra, var at amerikanerne hadde direkte interesse av norsk eksport av aluminium. I de første årene etter krigen ble Europas behov for aluminium dekket av USA og Canada. Imidlertid ønsket ikke USA av strategiske grunner at aluminium skulle eksporteres.^[111] Med slike egeninteresser og et eget fond innenfor Marshallplanen uten europeisk innflytelse ble det enighet om amerikansk finansiering av aluminiumsverk på Sunndalsøra og bygging av Aura kraftverk. Via Marshallplanen ble hele finansieringen gitt som et lån på 170 millioner i amerikansk og europeisk valuta. Lånet hadde en rente 2,5 %, en tilbakebetalingstid på 10 år og tilbakebetalingen skulle skje i form av aluminium. Med den norske statens iherdige innsats fikk en altså på plass en gunstig avtale som ga startskuddet for industrireisningen.^[112]

Elektrisifiseringsnemnden av 1945

I 1945 ble det nedsatt en elektrifiseringsnemnd ledet av sjef for Elektrisitetsavdelingen i NVE, Trygve Sorteberg.^[104] Her ble blant annet statlig overtagelse av all kraftproduksjon diskutert. Dette hadde som nevnt skjedd i andre land.^[113] En slik løsning var det ikke flertall for, og en ble enige om at i fremtiden skulle fortsatt de lokale elektrisitetsverk og kraftselskaper være viktige i kraftforsyningen. Anbefalingen var heller at alle større elektrisitetsverk skulle gå sammen i samkjøringsområdene og samarbeide om kraftutbygginger og etablering av nye kraftlinjer. Etter hvert som utviklingen gjorde det naturlig ville sammenslutningene bli stadig større. Statens engasjement som kraftprodusent for å tilrettelegge for industri og velferdsstat ble allikevel av stadig større omfang.^[114]

Det sier sitt om prioriteringen av kraftkrevende industri at den økte sitt energiforbruk med 84 % fra 1946 til 1950, mens annen industri økte med 38 % og husholdninger og andre formål økte med bare 28 %. Dette til tross for at det på denne tiden var rundt 600000 mennesker i landet som ikke hadde elektrisitet. På grunn av denne prioriteringen har kraftkrevende industri fått gunstige kraftpriser i etterkrigstiden.^[115]

Nemnden påpekte at den kommunale dominansen hadde ført til tilfeller av et lite optimalt kraftsystem. Flere elektrisitetsverk var preget av lite samarbeid.^[116]

I 1947 ble det gjort tre viktige beslutninger av Stortinget, nemlig at NVE skulle bygge ut Røssåga og Aura. Det ble bestemt at Glomfjord kraftverk ikke skulle forsyne et fremtidig jernverk i Mo i Rana, men at dette heller skulle forsyne en kunstgjødselfabrikk i Glomfjord.^[103] I tillegg til dette tok også NVE på seg rollen med å bygge ut sentralnettet .^[117]

NVEs organisasjonskultur etter krigen

NVE var en konservativ etat og formet av mellomkrigstidens prioriteringer av allmenn kraftbehov, nye og store oppgaver som politikerne nå krevde var det motstand mot. Generaldirektør Olaf Rogstad var 68 år i 1945, og ellers var 73 % av ingeniørene i etaten over 50 år. Det var også underbemanning i NVE i forhold til de planer som politikerne hadde etter krigen. Bemanningen var helt fra dannelsen i 1920 blitt redusert. I 1946 manglet NVE personale i 28 av de 78 budsjetterte ingeniørstillingene.^[118]

I 1947 ble den før omtalte Fredrik Vogt ny generaldirektør og en ny arbeidshverdag innledet. Det var industriminister Evensen som oppfordret Vogt til å søke stillingen. Staten la til rette for norsk vannkraft til industriformål, og nye kraftverk ble planlagt og bygget med det mål for øye å forsyne industriforetak. Det miljøet i Arbeiderpartiet som i London under krigen ivret for eksportorientert storindustri, fikk gjennomslag på bekostning av miljøer som var skeptisk til store bedrifter. Andre omstendigheter var planene for et jernverk som hadde vært diskutert i flere tiår, men som nå ble realisert som en del av planen for økonomisk vekst. En storutbygging av Røssåga med Nedre Røssåga kraftverk for energiforsyning ble vedtatt. Denne utbyggingen var det NVE som fikk i oppdrag å gjennomføre. Dessuten ble kraftkrevende industriforetak som okkupasjonsmakten hadde startet under krigen videreført.^[102]

NVEs organisasjon i 1949 var inndelt i følgende avdelinger etter opprettelsen av en bygnings- og en administrasjonsavdeling:

- Vassdragsavdelingen
- Forebyggingsavdelingen
- Hydrologisk avdeling
- Elektrisitetsavdelingen
- Tilsynsavdelingen
- Kraftverksavdelingen

Dette var forøvrig den samme inndelingen som hadde vært siden 1935, med unntak av de to nevnte nyopprettede avdelinger i 1949.

1960-1991 En epoke med store kraftutbygginger og etterhvert stadig mer kritikk

Nye direktorater

Det ble innsett at det var behov for en organisering som stod i forhold til den store arbeidsmengde som NVE etterhvert fikk. I tillegg var personalet spredt ut over en rekke adresser i Oslo. Det nye administrasjonsbygget ble vedtatt i 1959 enstemmig og uten debatt i Stortinget, med unntak av en representant som mente at bygget til 17,5 millioner kroner «blir forferdelig kostbart». Bygget ble tegnet av Fredrik Lykke-Enger og Knut Enger og er fremdeles NVEs hovedkontor. Den nye organisasjonen til NVE som ble vedtatt i Stortinget i 1960 og ble slik:^[119]

- Direktoratet for administrative, juridiske og økonomiske saker. Her sorterte personalsaker, eiendomssaker, budsjett-, kasse- og regnskapssaker.
- Vassdragsdirektoratet med ansvar for ervervs- og reguleringskonsesjoner, kontroll med vilkår, tilsyn med vassdrag og anlegg, saker om ferdsel og fløting, avgjørelser etter vassdragsloven, oppgaver til Riksskattestyret, forbyggings- og senkninsgsanlegg, hydrologi og kartlegging av vannkraftressurser.
- Elektrisitetsdirektoratet, som har ansvar for konsesjoner for elektrisk produksjon, drift av elektriske anlegg, samt ekspropriasjonstillatelser for slike anlegg. Videre kontroll med overholdelse, saker vedrørende tilsyn med elektriske anlegg og saker vedrørende nasjonal elektrisitetsforsyning.
- Direktoratet for statskraftverkene som har ansvar for drift av statens regulerings- og kraftanlegg, foruten planlegging og utbygging av slike anlegg. Dette direktoratet ble i de fleste sammenhenger kun omtalt som Statskraftverkene.

Også ved denne omorganiseringen ble det politiske diskusjoner om det var riktig å la en statsetat både drive med konsesjonsbehandling og selv være eier av mange kraftverk. Altså burde bygging og drift av statens kraftverk skje i et eget organ. Departementet mente at ordingen så langt hadde fungert bra i mange år. Det var ingen eksempler på at NVE hadde gitt gunstigere vilkår for sine egne kraftverk enn for andre.^[120]

NVEs egen oppfatning av sin rolle

Politikerne var ikke opptatt av å formalisere rollen staten hadde innenfor energiforsyningen. Det ble ikke fremlagt noen klare strategiske mål for dette engasjementet. Derimot hadde NVE selv klare synspunkter på sin rolle som utbygger og forvalter av kraftstasjoner og linjer. Fredrik Vogt var den som sammen med Lars Evensen sterkest påvirket statens engasjement. I NVEs interne fagblad Fossekallen, oppgav han tre punkter for hva statens rolle var: Nemlig å legge til rette for storindustrien, optimal teknisk-økonomisk utbygging av kraftsystemet og hjelpe distriktene som selv ikke maktet å etablere elektrisitetsforsyning. Ut fra dette vil staten måtte ha hovedansvaret for utbygging av sentralnettet. Utbyggingen av elektrisitetsforsyningen i distriktene skulle skje ved statlige støtteordninger, ved kraftutbygging og linjebygging. Altså de oppgavene NVE hadde hatt i mellomkrigstiden.^[121] Vogt mente at en statlig overtagelse av ansvar for kraftforsyningen ikke var fornuftig, til det var avstandene for store og befolkningstettheten for liten. Det lokale initiativet ville derfor fortsatt være det naturlige.^[122]

Krafteksport til utlandet

**Kraftverk satt i drift i perioden 1947-1965 av Statskraftverkene**^[123]
Navn	Elv og sted	Byggeperiode
Aura kraftverk	Aura, Sunndalsøra	1953-1958
Rana kraftverk	Ranelva, Mo i Rana	1964-1968
Mår kraftverk	Skiensvassdraget, Tinn	1948
Nedre Røssåga kraftverk	Røssåga, Hemnes	1955-1958
Øvre Røssåga kraftverk	Røssåga, Hemnes	1961
Straumsmo kraftverk	Barduelva, Bardu	1960-1966
Svorka kraftverk	Bøvra, Surnadal	1963
Tokke kraftverk	Vinjevatn, Tokke	1961
Refsdal kraftverk	Målsetevatn, Vik	1958
Målset kraftverk	Målsetevatn, Vik	1967
Vinje kraftverk	Skiensvassdraget, Vinje	1964

På begynnelsen av 1950-tallet ble det ført politiske diskusjoner om det skulle eksporteres elektrisk kraft fra Norge til de andre skandinaviske landene, da i første omgang til Danmark. I Danmark var det allerede i 1948 tatt opp på et møte i Stockholm mellom Danmark, Sveriges og Norges handels-og industriministere. Fra norsk side ble det foreslått levering av flomkraft på 35–40 MW, imidlertid var danske interesser mer i retning av en fast levering året rundt. Dette ville kreve en betydelig kapital i tillegg til at Norges program for vannkraftutbygging ville bli forsinket. Derfor ble det fra norsk hold satt et krav om at kapital, maskiner, materiell og arbeidskraft måtte komme utenfra. Ved forhandlingene om prisen for denne kraften ble det uenigheter og diskusjonene døde hen.^[124]

Senere i 1951 oppstod nye diskusjoner, og nå var det Stockholm Elektrisitetsverk som gjerne ville være med å finansiere utbyggingen av Nea kraftverk mot at kraft ble overført til Sveriges hovedstad. NVE ledet forhandlingene om dette og i 1955 vedtok Stortinget en avtale om dette. Det ble enighet om at 330 GWh skulle overføres til Sverige i årene 1960 til 1975. Totalt var produksjonskapasiteten i Nea kraftverk estimert til 730 GWh. Bidraget til byggingen var fra Sverige 64 millioner svenske kroner som skulle tilbakebetales via denne krafteksporten. I begge disse sakene var det svært hissige debatter i Stortinget.^[125]

Det spesielle med Nea kraftverket var at en stor del av reguleringsområdet ligger på svensk side av riksgrensen. Senere ble en rekke grensevassdrag utbygget mellom 1950-tallet og 60-tallet. Det ble inngått samarbeidsavtaler der kraftstasjon ble bygget på norsk side av grensen, og krafteksport skjedde både til Sverige og Sovjetunionen.^[126]

Kraftutbygging i distriktene og utvidet samkjøringsområder

I 1938 ble det etablert en statsstøtteordning for kraftutbygging i distrikter uten elektrisitet. Først etter krigen fikk ordningen stor betydning, og mellom 1945 og 1958 bevilget Stortinget hele 350 millioner kroner. Støtten ble gitt direkte over statsbudsjettet og med en elektrisitetsavgift på 0,1 øre per kWt for all kraftproduksjon. I tillegg til statsstøtten kom NVE sin utbygging av kraftlinjer (sentralnettet) og flere store kraftstasjoner. Flere av de store kraftstasjonene som ble bygget rett etter andre verdenskrig var i regioner med dårligst utbygget kraftforsyning. Eksempler er kraftverkene Aura, Tunnsjødal, Nedre og Øvre Røssåga, Rana, Innset og Straumsmo. Til midten av 1960-tallet skjedde hele 60 % av NVEs kraftproduksjon i kraftanlegg i Nord-Norge. Mye gikk til industri, og en mindre del til alminnelig forsyning i den landsdelen som fra før hadde dårligst dekning. Det var stor grad av omfordeling i denne strategien, og på slutten av 1940-tallet besluttet Stortinget at statens kraftverk skulle produsere elektrisitet til samme pris over hele landet. Dermed kom de eldre store statskraftverkene på Østlandet som allerede var nedskrevet, til å subsidiere de nye kraftverkene i periferien.^[127]

I 1950 ble det vedtatt en lov der staten kan tvinge små kraftselskaper til samarbeid og samkjøring om det hindrer en rasjonell utnyttelse av ressursene i distriktene. Imidlertid turte ikke styresmaktene å tvinge denne loven gjennom av frykt for lokal motstand. Politisk ble det vurdert slik at de lokale kraftselskapene selv ville innse svakhetene som manglende samarbeide ga. I noen få tilfeller stilte NVE krav om samarbeid i tilfeller der statsstøtteordningen for elektrisitetsforsyningen ble benyttet.^[128] Det som virkelig fremmet lokalt samarbeid var utbygging av større kraftstasjoner, der staten som kraftleverandør utnyttet sin posisjon til å fremme kraftutveksling og samkjøring. I Nord-Norge, Trøndelag og Møre og Romsdal stilte staten som krav for sin leveranse av strøm til de lokale kraftselskapene, at de gikk inn i formelt samarbeid. Der staten bygget kraftstasjoner ble det også bygget kraftlinjer som del av regionale samkjøringsområder. Fredrik Vogt hadde en viktig rolle i å få etablert og utviklet slike kraftnett.^[129]

Rundt 1960 begynte NVE planlegingen av store kraftlinjer for knytte sammen de regionale samkjøringsområdene i Sør- og Midt-Norge. I begynnelsen av dette tiåret ble Østlandet, Sør-Vestlandet, Agder-fylkene, Trøndelag og Nordvestlandet knyttet sammen av NVEs kraftlinjer. Først på 1970-tallet var tiden moden for en nasjonal samkjøringsorganisasjon, kjent som Samkjøringen av kraftverkene i Norge. På denne tiden var det også etablert flere kraftlinjer til Sverige.^[129] En ulempe med måten samkjøringen ble bygget ut på var at i regioner der staten ikke hadde kraftutbyggingsprosjekter ble det heller ikke bygget kraftlinjer mellom regionene. Dette var tilfelle på Vestlandet der store områder først på midten av 1960-tallet ble knyttet sammen. Staten med NVE fikk altså etterhvert etablert systemintegrasjon, til tross for mange forhold som talte mot dette.^[130]

Staten som kraftutbygger for storindustri

Mens det var mer eller mindre politisk konsensus om statens kraftutbygging for alminnelig forsyning, var det mer konfliktfylt at staten skulle bygge kraftverk for storindustrien. I den første tiden etter krigen mente mange at satsingen på storindustri gikk på bekostning av utbygging av kraftforsyning til alminnelig behov. I de borgerlige paritetene var det skepsis mot storindustrien, og ønsket var heller å prioritere mindre og desentraliserte bedrifter. Det var skepsis mot de sosiale følgene av store ensidig industribedrifter. Nedgangstidene i mellomkrigstiden hadde vist at de ensidige industrisamfunnene i distriktene var følsom for internasjonale økonomiske nedgangskonjunkturer, med sosiale problemer som konsekvens. Statens kraftverk var også del av den ideologiske og konfliktfylte debatten om statsdrift, som aluminiumsverket på Sunndalsøra.^[131]

Konfliktene var imidlertid mer dempet utover på 1960-tallet da private selskaper stod bak etableringene. Da stod staten med NVE bak kraftutbyggingen og skaffet billig kraft til private industriforetak. I denne perioden var industrietableringene del av en stor distriktsutbyggingsstrategi med bred oppslutning. De store industribedriftene var hjørnesteinsbedrifter i distriktene.^[132] En viktig grunn til fortsatt etablering av aluminiumsindustri var frykt for økt arbeidsledighet på grunn av en økende yrkesbefolkning.^[133] Statkraftverkene skaffet alene, eller sammen med andre kraftselskaper, kraftforsyning til Sør-Norge Aluminium AS på Husnes, Lista Aluminiumsverk og Alnor AS på Karmøy. Det som var spesielt gunstig for kraftkrevende industri var at kontraktene for kraftoverføring fra statskraftverkene var langsiktige. Mange av kontraktene som ble inngått utover på 1950- og 60-tallet var på 50 og 40 år, men etter hvert ble 20 år vanlig. Dette førte til et institusjonalisert avhengighetsforhold mellom Statkraftverkene og kraftkrevende industri. Både eierne, arbeidstagere, distriktene og leverandørindustrien var avhengig av denne bindingen.^[134]

Prisfastsettelse

Statskraftverkenes gunstige priser for elektrisk kraft til storindustrien ble kritisert fra flere hold utover 1960-tallet. Lave priser skapte problemer av bedriftsøkonomisk art, dessuten var det sosialøkonomer som mente at de lave kraftprisene ikke var lønnsomme for samfunnet.^[135] Gjerne var det politisk press for å sette prisene til den kraftkrevende industrien lavt, noe NVE protesterte på fordi de fryktet at budsjettene ikke skulle gå i balanse. På denne tiden var det vanlig, så vel for Statskraftverkene som for kommunale kraftverk, at selvkost var utgangspunkt for kraftprisene. Selvkost kan beregnes på mange måter, og spørsmål som avskrivningstider, og om selvkost skal gjelde for det enkelt anlegg, eller for alle Statskraftverkenes anlegg til sammen, kom opp. Videre var spørsmålene om kontraktenes lengde, hvordan prisene skulle indeksreguleres, hvor ofte skulle prisjusteringer gjøres, og skulle prisene for kraftkrevende industri og alminnelig forsyning være like. Politisk sett var det mer eller mindre enighet om at kraftkrevende industri skulle få gunstige priser. Kraftprisene lå langt under langtids grensekostnad, det vil si det prisen ville være om kraften var produsert i nye kraftverk.^[136]

Natur- og miljøvern

En annen kritikk som gjorde seg stadig mer gjeldende var kritikken fra naturvernere. Statkraftverkene hadde prioritert store utbygginger på kortest mulig tid. Det ble fra politisk hold lagt vekt på økonomisk vekst, valutainntekter, distriktshensyn og sysselsetning.^[135]

Senere på begynnelsen av 1970-tallet begynte NVE med konkret planlegging av kjernekraft. Et sted i Oslofjordområdet ble pekt ut for bygging av Norges første kjernekraftverk. Dette var forøvrig et samarbeidsprosjekt mellom Norsk Hydro, Institutt for atomenergi og NVE. Planene ble lagt frem i 1972, og skapte stor motstand både lokalt og nasjonalt. Kjernekraft i Norge ble etter dette aldri mer diskutert.^[137]

Utover på 1970-tallet ble natur- og miljøvern en del av forvaltningen, og verneplanene for utnyttelse av vassdragene kom på dagsordenen allerede på 1960-tallet. Verneplanene ble utarbeidet for å peke ut de vassdrags som skulle vernes mot utbygging. Protestene mot vannkraftutbygging ble mindre utover på 1980-tallet. Årsakene til dette var at færre vassdrag var aktuelle for utbygging, samt at naturvern ble tatt hensyn til under konsesjonsbehandlingen. Videre utover på slutten av 1980-tallet ble motstand mot gasskraft en kampsak for miljøvernbevegelsen, og i dette perspektivet fremstod vannkraft som miljøvennlig.^[138]

Langtids grensekostnad

**Kraftverk satt i drift i perioden 1965-2006 av Statskraftverkene eller Statkraft**^[139]
Navn	Elv og sted	Byggeperiode
Skjomen kraftverk	Langvaten, Narvik	1973-1980
Jukla kraftverk	Juklevatn, Kvinnherad	1974
Mauranger kraftverk	Mysevatn, Kvinnherad	1975
Grytten kraftverk	Mardøla, Nesset	1975
Sima kraftverk	Sima og Bjoreio, Eidfjord	1980
Ulla-Førreverkene	Blåsjø og flere andre, Suldal	1960-1966
Kobbelv kraftverk	Langvatnet og flere andre, Sørfold	1987
Alta kraftverk	Alta-Kautokeinovassdraget, Alta	1987
Jostedal kraftverk	Jostedøla, Luster	1990
Svartisen kraftverk	Storglomvatnet, Meløy	1993
Bjølvo kraftverk	Bjølsegrøvvatnet, Kvam	2003
Smøla vindpark	Smøla	2003-2005
Hitra vindpark	Hitra	2004

I 1978 ble et utvalg ledet av økonomiprofessor Ole Myrvoll satt ned for å se på spørsmålet om kraftprisene for kraftkrevende industri. Økonomene i utvalget gikk inn for langtids grensekostnad som norm for prisfastsettelsen. Representantene for industri og kraftsektor mente på sin side at kraftkrevende industri skulle gis fordeler med lave priser. Det siste synspunktet fikk gjennomslag og flertallets argumenter var at prisen på kraft måtte sees på i en større samfunnssammenheng. Lave kraftpriser var til nytte for distriktene, og at det hadde gitt en konkurransedyktig industri var viktige poenger. Teorien for prisdannelse slik som økonomene beskrev den ble kritisert for ikke å ta hensyn til at flere av innsatsfaktorene ikke er mobile. Realkapitalen og kunnskapen i industrien kan ikke uten videre flyttes.^[136]

Selv om økonomene i utvalget ikke vant frem, ble prisene for kraftkrevende industri skjerpet i siste halvdel av 1970-tallet. Kontraktene ble som tidligere nevnt ikke lenger inngått for 40 år, men for 20 år, dessuten ble det bestemt indeksregulering hvert år istedenfor hver femte. Langtids grensekostnad ble langsomt mer akseptert av politikerne, men industrien gjorde motstand og påpekte at dyrere kraftpriser ville få store konsekvenser for lønnsomheten. Staten responderte med å redusere kalkulasjonsrenten for investeringer i kraftanlegg fra det generelt vanlige syv prosent til fem. Statskraftverkene fikk på sin side økonomiske problemer med de gunstige kraftkontraktene utover på 1980-tallet, og løsningen ble en økning av kraftprisene for alminnelig forsyning. Det sier sitt at alminnelig strømforbruk stod for 33 % av Statkraftverkenes solgte kraft, men bidrog til 65 % av inntektene i 1988.^[140]

Uklare politiske mål og generaldirektørens avgang

I etterkrigstiden var det Arbeiderpartiet som hadde den klart største oppslutningen, men etter 1970-tallet kom det andre politiske strømninger og endrede rammebetingelser for NVE. Den gjeldende industripolitikken i de første årene etter krigen ble det stilt spørsmål ved. Stortingets energimeldinger og innstillinger skiftet fra gang til gang, og dette skapte så store frustrasjoner at generaldirektør Vidkunn Hveding i 1975 søkte avskjed.^[141]

NVE ble av myndighetene pålagt å utrede både kjernekraft og andre varmekraftverk, men uten at det ble tatt noen endelig stilling til strategi. Heller ikke ble det enighet i vannkraftsaker som utbygging av Jotunheimen eller Saltfjellet. Hveding klaget om at det som tidligere var uenighet om planer og motstand mot vedtak, hadde utviklet seg til å bli motstand mot planlegging og offentlighetsbehandling.^[142] Generelt ble offentlighetsbehandlingen og saksbehandlingen mer omfattende utover på 1970- og 80-tallet, med stadig flere aktører.^[143]

Statkraft som egen forvaltningsbedrift 1986

Den 1. januar 1986 ble offisielt Statskraftverkene skilt ut fra NVE som en egen forvaltningsbedrift. Samtidig ble Administrasjonsdirektoratet avviklet.^[144] I debatten forut for dette hadde flertallet i stortingskomiteen som behandlet energimeldingen i 1980 ment at det var hensiktsmessig å beholde Statkraftverkene i NVE, mens et mindretall var av motsatt holdning. Flertallet av politikerne mente at det var hensiktsmessig å beholde fagmiljøene samlet, samt at Statkraftverkene var tillagt oppgaver som ikke var forretningsmessige, som energiforsyning i distriktene som var jo var ulønnsom. Det ble også trukket frem at selv om NVE behandlet konsesjonssøknader for andre kraftverk, var det ikke påvist tilfeller av forskjellsbehandling.^[145]

I de borgerlige partiene var en derimot prinsipielt imot en statsetat som både skulle drive forvaltning og forretning. Altså et argument av typen bukken og havresekken. Dette var også en kritikk fra samfunnsvitenskapelig hold som så på NVE som et lukket ingeniørfellesskap. Kritikk av denne typen var også blitt reist av miljøbevegelsen og av Statkraftverkene selv. Kritikken kom også fra Finansdepartementet som mente at en utskillelse av markedsorientert virksomhet ville lette prissettingen av elektrisk kraft slik at denne blir i samsvar med de reelle utbyggingskostnadene. En annen kritikk som hadde eksistert siden begynnelsen av 1970-tallet, var at innenfor NVE var både Elektrisitetsdirektoratet, som fastsatte prognosene for elektrisitetsforbruket, og Statkraftverkene plassert.^[146] Spørsmålet om utskillelse av Statkraftverkene gikk gjennom en omfattende høringsrunde i 1982 og 1983. Så forskjellige etater og organisasjoner som Finansdepartementet, Miljødepartementet, Forbruker- og administrasjonsdepartementet, Industridepartementet, [[Statskonsult |Statens Rasjonaliseringsdirektorat]], Samkjøringen, Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar, Norske Sivilingeniørers Forening og Norges Naturvernforbund gikk for utskillelse.^[147]

1991 – Ny energilov og liberalisering av kraftforsyningen

Energiloven av 1991

Energiloven trådte i kraft 1. januar 1991 og hadde som et hovedpremiss at kraftsektoren skulle deles opp i en konkurransedel og en monopoldel. Kraftoverføring skulle være et monopol, mens produksjon og omsetning av elektrisk energi skulle være konkurranseutsatt. Den vertikalen forbindelsen mellom produksjon og distribusjon skulle løses opp.^[143]

Forarbeidet til loven startet med Energilovutvalget som ble opprettet i 1981. Dette utvalgte bruket fem år på å komme frem til et forslag til ny energilov. Anbefalingen var en omstrukturering til færre fylkes- og regionale vertikalt integrerte energiverk, som ble lagt frem i 1986. Dette for å oppnå samfunnsøkonomisk lønnsomhet og prisutjevning. Stortingsproposisjonen til dette ble bearbeidet av Olje- og energidepartementet i 1989, men trukket tilbake av den påtroppende Regjeringen Syse før stortingsbehandling. Finansdepartementet hadde før dette tatt initiativ til en utredning av en markedsreform av kraftforsyningen. Denne utredningen var ferdig i 1989 og Eivind Reiten fra Senterpartiet tok fatt i dette forslaget som ble basis for en ny energilov. I løpet av 1990 ble denne behandlet av Stortinget og vedtatt.^[148]

En tidligere arbeidsgruppe i arbeidet med ny energilov var ledet av Generaldirektør i NVE Erling Disen og bestod av representanter fra NEVF, Samkjøringen, Statskraftverkene og Energidirektoratet. Her var det teknologiske eksperter som var representert, og disse ville ha store enheter, sentralisering og samordning. Noe av bakgrunnen for dette var NVEs misnøye med bransjens mange små enheter. Dette førte til at det rundt i distriktene var mange elektrisitetsverker med motvilje mot forandringer og styring. Heller ikke økonomene i Energilovutvalget hadde problemer med forslag til sentralisering og samordning.^[149]

Samfunnsøkonomenes tilnærming til prisfastsetting

Det fantes samfunnsøkonomer i forskningsmiljøet i Universitetet i Oslo, Statistisk sentralbyrå og Norges handelshøyskole i Bergen og ansatte i Olje- og energidepartementet, som arbeidet med spørsmål innenfor kraftforsyning. Disse mente at prisenfastsettelsen på elektrisitet måtte skje ut fra langtids grensekostnad for investeringene i sektoren. Med en energipris lavere enn langtids grensekostnad var det på tide med en pause i kraftutbyggingen. De norske økonomene var inspirert av metoder som var utviklet av franske og amerikanske økonomer innenfor området. Franske økonomer hadde utviklet kriterier for investeringer og prissetting basert på grensekostnader. Amerikanerne studerte etterspørsel etter energi, og var opptatt av å finne priselastisitet innenfor forskjellige sektorer. Dessuten var prognoser for utvikling av etterspørselen viktig i vurderinger for utvidelser av kraftsystemene.^[150]

Før dette hadde Vidkunn Hveding i 1968 publisert en artikkel i tidsskriftet Economic Planning om investeringer i kraftsektoren. I 1966 ble han engasjert av Statens Energiråd for å gjøre samfunnsøkonomiske analyser av Norges energiforsyning. Med denne ble det gjort grundige drøftelser av samfunnøkonomiske pris-, kostnads- og investeringsspørsmål. Hveding, og andre som var opptatt av spørsmålet på denne tiden og tiårene etter, snakket ikke om markedsbasert kraftomsetning. Energiforsyningen ble oppfattet som naturlige monopoler, og dermed var konkurranse uaktuelt.^[151]

Det etablerte prinsippet for prising av elektrisk kraft var selvkost både i Statkraftverkene og i de kommunale elektrisitetsverkene. I beregningen av selvkost ble både gamle og nye kraftanlegg sett under ett. Bakgrunnen var at elektrisitet ble sett på som et samfunnsgode, som en del av distriktspolitikken og en del av industripolitikken. Økonomene derimot mente at dette førte til lav avkastning og overinvesteringer, sett i sammenheng med andre av samfunnets behov. Det ble også påpekt at en var for opptatt av tørrårssikring og fastkraftleveranser.^[152]

Senter for anvendt forskning (SAF) ved Norges handelshøyskole i Bergen fikk på oppdrag av Finansdepartementet i oppgave å se på en markedsbasert reform av kraftforsyning. Daværende departementsråd i departementet Tormod Hermansen hadde vært ansvarlig for utredningen «En bedre organisert stat» (NOU 1989:5), og var en sterk tilhenger av deregulering og liberalisering.^[153] I bestillingen av rapporten fra SAF ble det ønsket at den skulle gi forslag til institusjonelle endringer. Slik ble arbeidet brukt direkte i arbeidet med den nye Energiloven som var på trappene.^[154] Utredningen ga anbefaling om en deling av kraftsektoren der kraftoverføring og fordeling ble definert som naturlige monopoler, mens omsetningsfunksjonen, altså produksjon, kunne markedsbaseres. Paradigmeskiftet blant økonomene i synet på markedsbasert energiforsyning kan sees i sammenheng med den internasjonale økonomiske krisen i 1970-årene og påfølgende år med økonomisk ustabilitet. Keynesiansk stabiliseringspolitik, statsdrift og offentlige reguleringer ble sett på som årsaker til denne krisen. Chicago-skolen var toneangivende i kritikken, og en mente at tendensen til statlig planøkonomi ble utfordret faglig.^[155]

Delingen av Statkraft 1992

Statnett ble av regjeringen Brundtland i 1992 foreslått splittet opp i et produksjonsforetak og et sentrallnettsforetak, disse skulle hete henholdsvis Statkraft SF og Statnett SF. Slik skulle en skille mellom konkurransevirksomhet og monopolvirksomhet, kryssubsidiering skulle unngås, Statkraft skulle ikke få fordeler fremfor andre produksjonsselskaper og bransjen skulle få signal om at Energiloven skulle følges opp av myndighetene. I forslaget lå det også en anbefaling om forvaltning av sentralnettet og driftskoordineringen av kraftsystemet skulle legges til Statnett.^[156] Det var diskusjon om langtidskontraktene for kraftlevering til industrien skulle legges til Olje- og energidepartementet, men en kom til enighet om at disse fortsatt skulle ligge hos Statkraft.^[157] Statnett SF var operativt fra 1. januar 1992 og fikk ansvar for utbygging og drift av sentralnettet, driftskoordineringen og markedsfunksjonene. Et år senere overtok Statnett SF arbeidsgiveransvaret for Samkjøringens rundt 125 medarbeidere, og Statnett Marked A/S ble operativt.^[158]

Fra 1. januar 1996 ble utenlandshandelen overført til en felles norsk-svensk kraftbørs, basert på organisasjonen til Statnett Marked. Dette var verdens første internasjonale kraftbørs. Noe senere samme år gikk Statnett Marked over til å hete Nord Pool ASA, der Statnett SF og Svenska Kraftnät skulle eie børsen med halvparten av aksjene hver.^[159]

NVEs nye rolle

Etter at Statkraftverkene ble skilt ut av NVE i 1986 mistet etaten de fleste av sine ansatte, i tillegg til ansvaret for kraftverkene og sentralnettet. I juni 1990 ble det besluttet at NVE skulle omdannes til et direktorat og dets øverste leder skulle ha tittelen vassdrags- og energidirektør. Det skulle være seks avdelinger i det nye direktoratet, nemlig Administrasjonsavdelingen, Energiavdelingen, Hydrologisk avdeling, Energiøkonomisering- og markedsavdelingen, Tilsyns- og beredskapsavdelingen, og Vassdragsavdelingen. En annen endring var at Elektrisitetstilsynet skulle overføres til Kommunaldepartementet. NVE fikk en viktig rolle med å utarbeide detaljene for hvordan kraftmarkedet skulle fungere. Etaten fikk med dette ansvaret for å etterse konkurransereglene i kraftmarkedet.^[160]

I NVE var det stor tro på markedsreformen, og dets leder Erling Disen uttalte seg positivt til reformen. Det fantes fra før liten økonomisk kompetanse i etaten, og i 1994 var det ikke mer enn ti stillinger for å ivareta monopolkontroll og markedsspørsmål. Blant disse økonomene var det også stor gjennomtrekk fordi medarbeiderne fikk gode tilbud fra andre aktører i sektoren, disse kunne tilby langt høyere lønn enn NVE.^[161]

Ved opprettelsen av NVE som direktorat hadde regjeringen fastsatt en forskrift for etatens rolle og myndighet. En viktig oppgave var å etterse at netteiere ikke misbrukte sin monopolstilling. Netteiere som hadde fått omsetningskonsesjon var forpliktet til å stille ledig kapasitet i nettet til disposisjon for andre. Brukere av nettet skulle ikke forskjellsbehandles, og overføringstariffene skulle sikre at kostnadene av utbygging og drift av nettet ble dekket. Overføringstariffene skulle også gi «nødvendig avkastning» på investert kapital. NVE skulle utarbeide retningslinjene for å få tariffene til å virke etter disse hensiktene.^[162]

Punkttariffene var et viktig middel i det nye regimet for kraftoverføring. Et viktig prinsipp med punkttariffene er at netteieren skal utarbeide overføringstariffer som dekker alle tap i nettet til det punktet kraften tas ut. Dette er det kraftkjøperen som skal dekke. Også kostnader knyttet til kraftoverføring i sentralnettet og overføringsnett som eies av andre kraftselskaper skal dekkes. Et annet prinsipp er at punkttariffene i sentralnettet skal være uavhengig av avstanden strømmen overføres over.^[163]

Fra januar 1993 ble alle energiverk pålagt å gå over fra kommunal regnskapsførsel, til regnskap etter aksje- og regnskapsloven. Kryssubsidiering av den delen av virksomheten som er konkurranseutsatt og det som er monopolvirksomhet, skulle unngås ved at regnskapet spilles opp separat i disse to delene. Kostnader skulle også fordeles på de ulike spenningsnivåene i nettet ved regnskapsførsel. Med dette skulle en få kontroll for beregning og kontroll med punkttariffene.^[164]

Referanser

Litteratur

Johan Vogt (1971). Elektrisitetslandet Norge – Fra norsk vassdrags- elektrisitetsvesens historie. Universitetsforlaget.
Lars Thue (1971). Strøm og styring – Norsk kraftliberalisme i et historisk perspektiv. Ad Notam Gyldendal. ISBN 82-417-0746-0.
Lars Thue (1994). Statens kraft 1890-1947 – Kraftutbygging og samfunnsutvikling. Cappelens Forlag. ISBN 82-02-14290-3.
Dag Ove Skjold (2006). Statens Kraft 1947-1965 – For velferd og industri. Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-01084-7.
Yngve Nilsen og Lars Thue (2006). Statens Kraft 1965-2006 – Miljø og marked. Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-01085-4.
«Riksrevisjonenes undersøkelse av effektiviteten i konsesjonsbehandlingen av fornybar energi NVEs». Dokument 3:5 (2013-2014). Riksrevisjonen. Arkivert fra originalen 2. april 2016. Besøkt 21. juni 2014.
Per Einar Faugli (november 2012). «NVE-rapport 26-2012: Vann og energiforvaltning – glimt fra NVEs historie.» (PDF). NVE. ISSN 1501-2832. Arkivert fra originalen (PDF) 19. oktober 2013. Besøkt 22. juni 2014.

Autoritetsdata

[1] Per Einar Faugli: Vann og energiforvaltning side 11.

[2] Per Einar Faugli: Vann og energiforvaltning side 12.

[3] Per Einar Faugli: Vann og energiforvaltning side 12-13.

[4] Per Einar Faugli: Vann og energiforvaltning side 15-16.

[Vogt19-5] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 19.

[ReferenceA-6] Per Einar Faugli: Vann og energiforvaltning side 16.

[7] Per Einar Faugli: Vann og energiforvaltning side 15.

[Vogt21-8] >Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 21.

[9] Elektrisitetslandet Norge : fra norsk vassdrags- og elektrisitetsvesens historie. s.21. Johan Vogt (1971) nb.no

[10] Elektrisitetslandet Norge : fra norsk vassdrags- og elektrisitetsvesens historie. s.23. Johan Vogt (1971) nb.no

[11] Siste reis for det siste fløtetømmeret^{[død lenke]}. Varden

[ReferenceB-12] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 20.

[ReferenceC-13] Per Einar Faugli: Vann og energiforvaltning side 17.

[14] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 19-20.

[ReferenceD-15] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 28.

[16] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 18.

[17] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 26-27.

[ReferenceE-18] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 29.

[19] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 29-30.

[ReferenceF-20] Per Einar Faugli: Vann og energiforvaltning side 23.

[21] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 24.

[22] Lars Thue:Strøm og styring side 32.

[23] Per Einar Faugli: Vann og energiforvaltning side 24-25.

[24] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 36.

[25] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 34.

[26] Lars Thue:Strøm og styring side 28.

[27] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 37.

[28] Lars Thue:Strøm og styring side 41.

[29] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 37-38.

[30] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 40-41.

[31] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 45-46.

[32] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 54.

[33] Per Einar Faugli: Vann og energiforvaltning side 26.

[34] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 52-53.

[35] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 30-31.

[36] Per Einar Faugli: Vann og energiforvaltning side 28.

[ReferenceG-37] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 97.

[38] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 63-64.

[39] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 72.

[40] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 34.

[41] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 62-63.

[42] Lars Thue:Strøm og styring side 42.

[43] Lars Thue:Strøm og styring side 42-43.

[44] Lars Thue:Strøm og styring side 45.

[45] www.lovdata.no – Lov om vassdragsreguleringer/vassdragsreguleringsloven.

[46] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 152.

[47] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 184.

[48] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 58.

[49] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 12.

[50] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 85.

[51] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 91.

[52] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 86.

[ReferenceH-53] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 88.

[54] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 89.

[55] Lars Thue:Strøm og styring side 47.

[56] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 75.

[57] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 87.

[58] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 92.

[59] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 69.

[ReferenceI-60] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 112.

[61] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 110.

[62] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 14.

[63] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 98.

[64] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 98.

[65] «Arkivert kopi». Forvaltningsdatabasen. Arkivert fra originalen 30. oktober 2014. Besøkt 30. oktober 2014.

[66] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 100.

[67] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 104.

[68] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 114-115.

[69] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 102-103.

[70] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 109-110.

[71] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 100-101.

[72] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 187-189.

[73] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 191-192.

[74] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 196.

[75] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 197-199.

[76] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 200.

[77] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 115-116.

[78] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 214-215.

[ReferenceJ-79] Lars Thue:Strøm og styring side 55.

[80] [#ElNorge|Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 112-113.]

[81] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 216.

[82] Lars Thue:Strøm og styring side 16.

[83] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 417.

[84] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 388-389.

[85] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 128-129.

[86] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 132.

[87] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 353.

[88] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 134.

[ReferenceK-89] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 134-135.

[90] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 348.

[91] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 367-368.

[92] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 378.

[93] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 383.

[ReferenceL-94] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 354.

[95] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 371.

[96] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 372.

[97] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 374.

[98] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 375.

[99] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 383-384.

[100] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 148.

[101] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 387.

[ReferenceM-102] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 390-391.

[ReferenceN-103] Lars Thue:Strøm og styring side 62-63.

[ReferenceO-104] Lars Thue:Strøm og styring side 64.

[105] Dag Ove Skjold:Statens Kraft 1947-1965 side 27.

[106] Dag Ove Skjold:Statens Kraft 1947-1965 side 23-24.

[107] Dag Ove Skjold:Statens Kraft 1947-1965 side 24.

[108] Dag Ove Skjold:Statens Kraft 1947-1965 side 28-29.

[109] Dag Ove Skjold:Statens Kraft 1947-1965 side 38.

[110] Dag Ove Skjold:Statens Kraft 1947-1965 side 36.

[111] Dag Ove Skjold:Statens Kraft 1947-1965 side 39.

[112] Dag Ove Skjold:Statens Kraft 1947-1965 side 40.

[113] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 420.

[114] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 44-45.

[115] Lars Thue:Strøm og styring side 59.

[116] Dag Ove Skjold:Statens Kraft 1947-1965 side 44-45.

[117] Dag Ove Skjold:Statens Kraft 1947-1965 side 20.

[118] Lars Thue:Statens kraft 1890-1947 side 392-394.

[119] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 198-199.

[120] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 199.

[121] Dag Ove Skjold:Statens Kraft 1947-1965 side 43.

[122] Dag Ove Skjold:Statens Kraft 1947-1965 side 44.

[123] Dag Ove Skjold:Statens Kraft 1947-1965 side 10.

[124] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 172-174.

[125] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 175-176.

[126] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 178.

[127] Dag Ove Skjold:Statens Kraft 1947-1965 side 45-46.

[128] Dag Ove Skjold:Statens Kraft 1947-1965 side 47.

[ReferenceP-129] Dag Ove Skjold:Statens Kraft 1947-1965 side 48.

[130] Dag Ove Skjold:Statens Kraft 1947-1965 side 49.

[131] Dag Ove Skjold:Statens Kraft 1947-1965 side 54.

[132] Dag Ove Skjold:Statens Kraft 1947-1965 side 55.

[133] Lars Thue:Strøm og styring side 69.

[134] Lars Thue:Strøm og styring side 70.

[ReferenceQ-135] Lars Thue:Strøm og styring side 71.

[ReferenceR-136] Lars Thue:Strøm og styring side 78-79.

[137] Lars Thue:Strøm og styring side 74.

[138] Lars Thue:Strøm og styring side 74-75.

[139] Yngve Nilsen og Lars Thue:Statens kraft 1965-2006 side 12.

[140] Lars Thue:Strøm og styring side 79.

[141] Lars Thue:Strøm og styring side 80.

[142] Lars Thue:Strøm og styring side 81.

[ReferenceS-143] Lars Thue:Strøm og styring side 81-83.

[144] Yngve Nilsen og Lars Thue:Statens kraft 1965-2006 side 242.

[145] Yngve Nilsen og Lars Thue:Statens kraft 1965-2006 side 230-231.

[146] Yngve Nilsen og Lars Thue:Statens kraft 1965-2006 side 231.

[147] Yngve Nilsen og Lars Thue:Statens kraft 1965-2006 side 237.

[148] Lars Thue:Strøm og styring side 90-91.

[149] Lars Thue:Strøm og styring side 93.

[150] Lars Thue:Strøm og styring side 95.

[151] Lars Thue:Strøm og styring side 96.

[152] Lars Thue:Strøm og styring side 97.

[153] Lars Thue:Strøm og styring side 100.

[154] Lars Thue:Strøm og styring side 101.

[155] Lars Thue:Strøm og styring side 102.

[156] Lars Thue:Strøm og styring side 115.

[157] Lars Thue:Strøm og styring side 116.

[158] Lars Thue:Strøm og styring side 126.

[159] Lars Thue:Strøm og styring side 139.

[160] Lars Thue:Strøm og styring side 127.

[161] Lars Thue:Strøm og styring side 129.

[162] Lars Thue:Strøm og styring side 129-130.

[163] Lars Thue:Strøm og styring side 130.

[164] Lars Thue:Strøm og styring side 131.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]

[21]

[22]

[23]

[24]

[25]

[26]

[27]

[28]

[29]

[30]

[31]

[32]

[33]

[34]

[35]

[36]

[37]

[38]

[39]

[40]

[41]

[42]

[43]

[44]

[45]

[46]

[47]

[48]

[49]

[50]

[51]

[52]

[53]

[54]

[55]

[56]

[57]

[58]

[59]

[60]

[61]

[62]

[63]

[64]

[65]

[66]

[67]

[68]

[69]

[70]

[71]

[72]

[73]

[74]

[75]

[76]

[77]

[78]

[79]

[80]

[81]

[82]

[83]

[84]

[85]

[86]

[87]

[88]

[89]

[90]

[91]

[92]

[93]

[94]

[95]

[96]

[97]

[98]

[99]

[100]