Hans Baur

Johann Peter Baur Hans Baur
Født		19. juni 1897 Ampfing
Død		17. feb. 1993 (95 år) Herrsching
Beskjeftigelse		Flyger, militært personell, flysoldat
Parti		Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet		Tyskland
Gravlagt		Westfriedhof
Medlem av		Schutzstaffel
Utmerkelser		Jernkorset Finlands hvite roses orden NSDAPs partimerke i gull Ridder av Italias kroneorden
Troskap		Tyske keiserriket Nazi-Tyskland
Våpenart		Luftwaffe
Tjenestetid		1915–1918, 1933–1945
Militær grad		Gruppenführer
Enhet		Kaiserliche Armee Schutzstaffel
Kommandoer		Die Fliegerstaffel des Führers
Deltok i		Første verdenskrig andre verdenskrig
Hans Baur på Commons

Hans Baur eg. Johann Peter Baur (1897–1993) var en tysk flyver som blant annet tjenestegjorde som Adolf Hitlers personlige pilot. Han hadde graden Gruppenführer i SS og var leder av flyenheten Reichsregierung.

Flyverutdannelse under første verdenskrig

Baur ble under første verdenskrig innkalt til feltartilleriet i Kaiserliche Armee i 1915 og fikk opplæring ved Augsburgs flyplass. Han ble deretter overført til hærens flyavdeling. Han skal ha skutt ned seks fiendtlige fly under krigen, og ble tildelt Jernkorset av første klasse.

Som følge av Versaillestraktaten ble tysk militærvesen sterkt nedbygd, og Baur måtte forlate militæret. En periode var han medlem av Freikorps Epp, ledet av Franz Ritter von Epp, men fikk så arbeid som flykurér for militærpost med stasjonering i Fürth.

Pionér i kommersiell flytrafikk

I årene 1921-23 var han flyver i Bayrische Luftlloyd, deretter for flyprodusenten Junkers Flugzeug und Motorenwerke. Her sto han blant annet for åpningsturen med en Junkers F13 for ruten München-Wien.

Da Lufthansa ble opprettet i 1926, var han en av selskapets seks første piloter, og fløy i mai 1928 åpningsturen på ruten München-Milano-Roma, og 1. april 1931 fløy han åpningsturen på ruten Berlin-München-Roma, og blant passasjerene var nuntius Eugenio Pacelli, Arturo Toscanini og tsar Boris III av Bulgaria.

Adolf Hitlers personlige Focke-Wulf Fw 200, med merket Fliegerstaffel des Führers på nesen.

Foto: Deutches Bundesarchiv

I 1931 mottok Baur en stor ørn sølvbronse fra Süddeutsche Lufthansa («sørtyske Lufthansa») for å hedre hans 100. alpeflukt. Den gang var overflyvning over Alpene en bragd.

Hitlers pilot

I mars 1932 ble han kontaktet av Hitler som ønsket å leie et Lufthansa-fly til valgkampen, med Baur som pilot. Baur hadde da fløyet rundt en million kilometer og krysset Alpene 150 ganger. I løpet av to uker skulle de besøke 60 byer som del av valgkampen. 1. februar 1933 forlot Baur Lufthansa for å gå i tjeneste hos Hitler. På Tempelhof fikk han sin egen hall og bestilte først seks Junkers Ju 52-fly, senere seks Condor-fly. Snart hørte Baur til den kretsen Hitler samlet rundt seg i rikskanselliet utpå kveldene, på Berghof eller stamstedet Osteria i München. At Hitler ble fløyet til München, var høydepunktet på Röhm-affæren. Ifølge Baur lyktes det å overrumple Röhm fordi Hitler ikke brukte privatflyet som ville blitt gjenkjent overalt, men et annet fly, slik at flyledelsen i München ikke fikk varslet Röhm om at Hitler var landet; Röhm gikk da med planer om å arrestere Hitler, men nå skjedde det motsatte.

På bakgrunn av Baurs dyktighet under første verdenskrig, da han blant annet hadde greid å starte motoren igjen midt i et stup mot bakken etter en motorstopp, utnevnte Hitler Baur til sin personlige pilot. Baur var medlem av NSDAP siden 1926.

Baur ble også utnevnt til sjef for Hitlers personlige flyskvadron, Die Fliegerstaffel des Führers, som først var plassert i München. Siden Luftwaffe ikke var formelt etablert ennå, ble Baur utnevnt til SS-Standartenführer, og dermed den autoritet han trengte for å kunne innestå for Hitlers personlige sikkerhet. Blant Baurs første oppgaver var å utvide flyflåten og utarbeide sikkerhetsinstrukser. Av Lufthansas direktør Erhard Milch ble ytterligere en Ju-52/3M stilt til disposisjon.

Etter Hindenburgs død i 1934 fikk Hitler friere tøyler til å reorganisere regjeringen, og opprettet da Regierungsstaffel («Regjeringsskvadronen»), med Baur som sjef og stasjonert på lufthavnen Tempelhof i Berlin. Denne hadde ansvaret for transportering av regjeringsmedlemmer og de øverste generalene, og disponerte åtte fly med en kapasitet på 17 passasjerer hver.

Tidlig i 1939 mente Baur at Hitler trengte et bedre fly, og ett av de nyutviklede Focke-Wulf Fw 200 ble anskaffet som Hitlers personlige fly. Det hadde opprinnelig 26 passasjerplasser i kommersiell flytrafikk for Lufthansa, men ble spesialinnredet etter Hitlers behov og forble hans personlige fly fram til det ble ødelagt av amerikanske bomber under et luftangrep 18. juli 1944.

I september 1939 ble skvadronen igjen kalt Die Fliegerstaffel des Führers og fikk en egen logo på flynesene, et svart ørnehode på hvit bakgrunn inne i en rød ring.

I juni 1943 var det mest trolig Baur som satt ved spakene da Knut Hamsun ble fløyet til og fra Berghof i Hitlers privatfly. I samme flyet hadde Fabian von Schlabrendorff i mars samme år plassert en tidsinnstilt bombe, gjemt i en pakke med to flasker konjakk. Men mekanismen virket ikke, og episoden føyde seg inn i rekken av feilslåtte attentatforsøk på Hitler. Hamsun håpet å kunne bruke sitt besøk til å overtale Hitler til å fjerne Terboven fra Norge, men mislyktes.

Krigens avslutning

Mot slutten av krigen ble Baur først utnevnt til Brigadeführer (31. januar 1944) og deretter Gruppenführer 24. februar 1945. I krigens siste dager var han sammen med Hitler i førerbunkeren og utarbeidet ulike evakueringsplaner for Hitler og hans krets. Baur sørget for å holde flystriper åpne, til bruk under slaget om Berlin. I de siste dagene før Berlins fall hadde han en Fieseler Fi 156 stående på en improvisert flystripe på en av avenyene gjennom parken Tiergarten ved Brandenburger Tor. Denne flystripen ble benyttet av Hanna Reitsch da hun fraktet Robert Ritter von Greim inn og ut av Berlin i dagene 26.–28. april 1945.

Russerne beskyldte Hans Baur for å ha fløyet Hitler ut av Berlin, enda sovjetiske myndigheter hadde alle vitnene til Hitlers selvmord sittende i varetekt. De kunne ikke være i tvil om at Hitler var død, men fortsatte like fullt å presse Baur for å få vite om tysk rikssikkerhetstjeneste gjorde bruk av Hitler-dobbeltgjengere. Slike fantes, og Stalin lot seg representere av sine dobbeltgjengere, men det gjorde aldri Hitler. Baur ble mishandlet, satt i enecelle i månedsvis, og gikk til sultestreik; da fikk han kunstig ernæring. Kanskje håpet sovjetmyndighetene å få rede på Martin Bormanns skjebne, som da var ukjent.

Anton Graffs portrett av Frederik den store som Hitler satte så høyt.

Baur så siste gang Hitler tidlig på kvelden 29. april 1945, da han og den andre piloten Georg Beetz (1903-45) ble kalt til førerbunkeren, der Hitler ønsket å ta avskjed med dem. Baur forklarte senere at han forsøkte å overta Hitler til å bryte ut av Berlin i en panservogn som stod i garasjen. Over broen over Havel var da tilgjengelig, og det fantes fly i Rechlin; men Hitler skal ha svart at det bare ville utsette problemet. Han takket Baur og Beetz for utviste tjenester, og ga Baur i oppdrag «å sørge for at mitt og min hustrus lik blir brent». Hitler skal her ha referert til det som hendte med Mussolini etter hans død. Men Baur kunne ikke påta seg å ordne med noen kremasjon, da han ikke kjente tidspunktet for selvmordene. Men han fikk også i oppdrag å frakte Bormann ut av Berlin slik at denne kunne formidle Hitlers beskjeder til etterfølgeren admiral Dönitz i Flensburg. Dette mislyktes også i kaoset natt til 2. mai 1945. Hitler skal ha vært rolig og samlet, og til sist skal han ha grepet begge Baurs hender og sagt trist: «Baur, på min gravstein burde det stå: «Han var offer for sine generaler».»

Baur rullet sammen Hitlers favorittmaleri som han hadde fraktet med seg overalt på kryss og tvers i Europa, Anton Graffs portrett av Frederik den store.) Baurs enke oppbevarte etter krigen portrettet i banken sin.) Baur rullet det sammen i lin, surret det til ryggsekken sin og trakk på seg kamuflasjeklær. Flukten hans skulle skjedd etter at ekteparet Hitler var døde, men nå kom det melding om at fluktveien over Havel var avskåret, og folk fikk prøve å redde seg straks det ble mørkt. Baur møtte Gestapo-mannen Heinrich Müller som han hadde tjent sammen med på vestfronten i 1918, men ifølge Baur avslo Müller å slå følge på flukten. Han sa at han foretrakk å skyte seg senere på kvelden. Rundt kl 21:30 samlet utbryterne seg i rikskanselliets kjeller, delte seg i grupper, og rundt kl 22:30 kløv den første gruppen, ledet av general Mohnke, ut gjennom et kjellervindu og et hull i muren ut mot Wilhelmsplatz. Baur var i den tredje gruppen og brøt ut sammen med Martin Bormann og legen Ludwig Stumpfegger. Via Friedrichstrasse krysset de Unter den Linden. Lenger oppe i Friedrichstrasse så de en pansersperring på nordsiden av broen og brennende kjøretøyer, med døde sivile og soldater fra begge sider liggende overalt.

Ved Lehrter Bahnhof ble Baur skutt av russisk militærpoliti og arrestert, og noen uker senere ble høyre beinet amputert med lommekniv i et lasarett i Posen. I russisk fangenskap, der Lubjanka-fengselet i Moskva var det verste stedet, ble han og reisefellen Rochus Misch slått og pint. Etter at det i 1946 ble kjent at Albert Speer i februar 1945 skal ha planlagt å ta livet av Hitler med den vannløselige giftgassen tabun ledet inn i førerbunkerens ventileringssystem, fordømte Baur - som først fikk høre om planen da han ble løslatt i 1955 - som andre overlevende fra Hitlers krets Speer, og avviste drapsplanen som tull. Han påpekte at i førerbunkeren var folk våkne på skift hele døgnet.

Han satt deretter ti år i sovjetisk krigsfangenskap før han ble returnert til Tyskland i 1955. Året etter ga han ut sin selvbiografi Ich flog Mächtige der Erde («Jeg fløy verdens mektigste») (forlaget Albert Pröpster, Kempten (Allgaü) 1956). Boken er en ren beskrivelse av hans virke som flyver, inkludert samtaler med Hitler om dagligdagse og flyrelaterte tema. Boken inneholder ingen politiske eller etiske refleksjoner.

Imidlertid forble Baur hele livet en overbevist nazist og holocaust-fornekter. I intervju i etterkrigstiden kalte han Hitler «et sant geni», og benektet holocaust som «alliert propaganda».