Weichsel (glasial)

siste nedising av Nord-Europa
(Omdirigert fra «Siste istid»)
Glasial/
Interglasial
  Stadial/
Interstadial  
 Tidsrom (f.Kr.
Weichsel senglasial
Yngre dryas 10 730–9 700
Allerød interstadial 11 400–10 730
Eldre dryas 11 590–11 400
Bølling interstadial 11 720–11 590
Eldste dryas 11 850–11 720
Meiendorf-interstadialen 12 500–11 850
Weichsel høyglasial
Mecklenburgfasen 17 000
Pommernfasen 17 600
Frankfurtfasen 22 300
Brandenburgfasen 24 000
Denekamp interstadial 32 000
Hengelo interstadial 39 000
Moershoofd interstadial 48 700
Glinde interstadial 51 500
Ebersdorf stadial 53 500
Oerel interstadial 57 700
Weichsel tidligglasial
Schalkholz stadial 60 000
Odderade interstadial 74 000
Rederstall stadial ?
Brørup interstadial ?
Amersfoort interstadial ?
Herning stadial 115 000
Eem interglasial
126 000

Weichsel glasial eller siste istid (også Weichsel-komplekset og i dagligtale weichselistiden) var den seneste nedisingen av Nord-Europa og nordlige Mellom-Europa. Weichsel avløste varmeperioden eem interglasial for ca. 115 000 år siden, og sluttet med begynnelsen av den nåværende varmere interglasialen for omkring 11 700 år siden.[1] Slutten av weichsel-istiden markerer samtidig slutten på pleistocen og begynnelsen på holocen.

I weichselistiden levde det mennesker i de sørlige deler av Europa. Paleolittisk kunst viser blant annet at det i perioder har vært arktisk fauna, og dermed arktisk klimaDen iberiske halvøya, ned mot Middelhavet og Svartehavet. Det var et meget stort isdekke over de nordlige delene av Nord-Amerika og Europa, samt over Alpene, Kaukasus, og Himalaya. Isdekkene i de tre sist nevnte fjellkjedene samt i Norge og på Island er delvis rester av innlandsisen, med noen unntak.

Isbreene har vært avgjørende for utformingen av det norske landskapet, med nedskuring av berggrunnen til vidder og flyer, skuring i dybden til u-daler og fjorder, og løsmassavsetninger i form av endemorener, bunnmorener, eskere og dødisgroper. Breskuringen av landskapet, utgravingen av u-daler og fjorder skjedde gjennom noen millioner år, hvor flere istider har påvirker landskapet - ikke bare den siste istiden. Sognefjorden er eksempel på en fjord som er gravd ut av innlandsis under en rekke istider.[2]

Isens utstrekning i den seneste istiden
Brefrontens sørgrense i Nord-Tyskland i de tre siste glasialenes maksimale framstøt.
Blå linje: Elster
Gul linje: Saales Drenthe stadial
Rød linje: Weichsels Brandenburg stadial

Etymologi

rediger

Navnet stammer fra den polske elven Wisła, som på tysk heter Weichsel. Typeregionen er Nedre Wisładalen, men en typelokalitet er ikke bestemt. Omtrent samtidig med Weichsel var andre steder på den nordlige halvkule nediset: for de nordlige For-Alpene kalles tilsvarende glasial Würm, for de britiske øyene Devensian og for Nord-Amerika Wisconsin.

Innlandsisens utstrekning

rediger

Istiden startet trolig svært brått, og kan ha avløst Eem-varmetiden med betydelig nedkjøling i løpet av bare noen hundre år.[3] Isen hadde sin største utbredelse for 25 - 18 000 år siden. Sammenlignet med de foregående nedisingene (elster og saale), var weichsel-glasialen langt mindre.[4] Under det maksimale breframstøtet i Nordtyskland (Brandenburgfasen) lå fronten omtrent langs linjen Flensburg, Rendsburg, Hamburg, Ahrensburg, sør for Schwerin, Havelberg, Brandenburg an der Havel, Luckenwalde, Lübben og Guben, dvs innenfor det nordøsttyske lavlandet. Store flyttblokker av bergarter fra Norge og Sverige i det nordlige Tyskland, vitner om isens ekspansjon sørover.[5]

I Norge har man lenge antatt at isen lå som en heldekkende kappe over hele Skandinavia. Isen var om lag 2 km tykk over dagens Oslo, og på det tykkeste var iskappen hele hele 3 km tykk over indre Bottenviken.[6] Men i løpet av siste istid viser studier at det var minst fem mindre interstadialer, hvor det i kortere eller lengre tidsrom var isfritt i alle fall på Jæren, Andøya i Nordland, langs kysten av Finnmark, og antakelig også tidvis på Nordmøre og kanskje også i Gudbrandsdalen. Funn av mammuttenner, ben av moskus, samt tegn på planteliv på disse stedene gir bevis for isfrie perioder.[7]

Isavsmeltningen ved slutten av weichsel

rediger

Isen trakk seg tilbake i flere etapper og havnivået steg omtrent 120 meter fra det absolutte minimum for 22 000 år siden.[8] Yngre dryas var en kuldeperiode med breframstøt 10 300–9 900 år før vår tid. Deretter ble det så varmt at Jostedalsbreen og andre norske breer kan ha smeltet helt bort. En ny framrykning 8 400–8 100 år før vår tid faller sammen med en tilsvarende klimaforverring på Grønland. For 6 000 år siden begynte temperaturen å falle igjen, og breene kom tilbake.[9]

I et komplisert vekselspill mellom bredemte sjøer og havframstøt over flere stadier ble Østersjøen dannet slik den framstår i dag.[4] Smeltingen for 11 000–9 000 år siden skjedde rykkvis og det var tidvise tilbakeslag hvor isen vokste igjen og midlertidig skjøv foran seg de yngste morenene. Store morener finnes avsatt blant annet i Finland, nordlige Tyskland, og på Østlandet. Men det er også avsatt morener som i dag ligger under vann, slik som Jyske Rev utenfor nordvestkysten av Jylland - det er en undersjøisk morene som ble avsatt landfast før havnivået hadde steget til dagens nivåer.[10] Horns Rev vest for Esbjerg er derimot fra den nest siste istiden (saale).

I morenene er løsmassene blandet, store steiner ligger sammen med mindre usortert materiale. Løsmassene ble både skjøver framover av iskanten, og ført nedover av smeltevann. Løsmasser som er avsatt i rennende vann er på en helt annen måte sortert etter størrelse. Leire er avsatt på bunnen i innsjøer eller sjø med mye brevann.

Planter og dyr fulgte etter da isens trakk seg tilbake, det samme gjorde flere bølger av jeger og samlerkulturer. Smeltingen startet for alvor for om lag 18 000 år siden, og for 11 700 år siden regner man istiden som avsluttet.[11]

Morener på Østlandet

rediger

Den eldste morenen i Norge er Kostermorenen som er eldre enn 14 000 år, og som går tvers over Kosterøyene. Morenen kan følges østover i nordre Bohuslän.

Tjøme-Hvaler-trinnet er litt yngre enn Kostermorenenen, dette trinnet som dateres til 14 100 – 13 900 BP, og som kan følges fra Brunlanes over de ytre delene av Tjølling og Tjøme, og de sørligste delene av Hvalerøyene.

Slagen-Onsøytrinnet kalles ofte «det ytre raet». Det dateres til 13 000 – 12 850 BP, og kan følges fra Kornsjø i øst over Halden og videre over Skjeberg og Onsøy, videre over til Slagen og Stokke, der det blir utvisket av Raet, som kom ekstra langt fram her.

Det store Raet er Norges mest kjente morene, som vitner om isranden for omkring 12 500 år siden, med bart land helt ytterst i Østfold og Vestfold. Raet vitner om en kraftig framgang av innlandsisen i yngre dryas, og utgjør den største oppholdslinjen. Raet har nesten sammenhengende utstrekning over HaldenMossHortenLarvikJomfruland og kan følges videre langs kysten, dels i sjøen, dels på land. Raet demmer opp både Farrisvannet og Vannsjø, og begge steder har store elver skåret gjennom morenen og skapt utnyttbare vannfall - Numedalslågen ved Larvik og Sarpsfossen som er elva Glommas gjennomskjæring i morenen.

Ås-Ski-trinnet dannet blant annet avsetningene mellom Drøbak og Svelvik (se Storsand i Hurum).

Akertrinnet i Groruddalen demmet opp Maridalsvannet, Sognsvann og Bogstadvannet, i sammenheng med Berger ved Skedsmokorset.

Romerike utgjør Gardermoen den største sandterrasse i Norge. Grimsmoen i Folldal er Innlands-Norges største løsmasseavsetning fra siste glasiale periode.

Morener på Vestlandet

rediger

De mange brefremstøtene i sene kuldeperioder har også gitt moreneavsetninger på Vestlandet. Morenelinjene følger både langs lang og ute i havet, og et synlig morenelandskap finnes på Herdla nordvest for Bergen.

I Nordfjord har en større morene blitt skjøvet foran store ismasser og demmer opp det som i dag er Hornindalsvannet, Europas dypeste innsjø. Store stein og grus ble skjøvet opp her i isens siste utvidelsesperiode.[12]

Referanser

rediger
  1. ^ Litt et al. (2007: S.45ff)
  2. ^ Reidar Müller, Det som ble Norge, Aschehoug 2014, 3. opplag 2015, side 81-83.
  3. ^ Reidar Müller, Det som ble Norge, Aschehoug 2014, 3. opplag 2015, side 66.
  4. ^ a b Hohl, Rudolf (Hrg.): Die Entwicklungsgeschichte der Erde. 6. Auflage, Werner Dausien Verlag, Hanau 1985, 703 S. ISBN 3-768-46526-8, S. 410ff
  5. ^ Reidar Müller, Det som ble Norge, Aschehoug 2014, 3. opplag 2015, side 67.
  6. ^ Reidar Müller, Det som ble Norge, Aschehoug 2014, 3. opplag 2015, side 66.
  7. ^ Reidar Müller, Det som ble Norge, Aschehoug 2014, 3. opplag 2015, side 67.
  8. ^ Kevin Fleming, Paul Johnston, Dan Zwartz, Yusuke Yokoyama, Kurt Lambeck und John Chappell: Refining the eustatic sea-level curve since the Last Glacial Maximum using far- and intermediate-field sites. Earth and Planetary Science Letters, 163(1-4): 327-342, 1998 doi:10.1016/S0012-821X(98)00198-8
  9. ^ [1][død lenke] GEO nr. 5/2004]
  10. ^ Jyske rev Arkivert 25. mars 2016 hos Wayback Machine. - Nordsøen Oceanarium, Hirtshals. Besøkt 17. mars 2016.
  11. ^ Reidar Müller, Det som ble Norge, Aschehoug 2014, 3. opplag 2015, side 67.
  12. ^ Reidar Müller, Det som ble Norge, Aschehoug 2014, 3. opplag 2015, side 68.

Litteratur

rediger
  • Thomas Litt, Karl-Ernst Behre, Klaus-Dieter Meyer, Hans-Jürgen Stephan und Stefan Wansa: Stratigraphische Begriffe für das Quartär des norddeutschen Vereisungsgebietes. I T. Litt (red.): Stratigraphie von Deutschland - Quartär. Special issue. Eiszeitalter und Gegenwart/Quaternary Science Journal. 56, No. 1/2, E. Schweizerbart’sche Verlagsbuchhandlung (Nägele und Obermiller), Stuttgart 2007, ISSN 0424-7116, s. 7-65, doi:10.3285/eg.56.1-2.02.
  • H. Liedtke & J. Marcinek: Physische Geographie Deutschlands, Justus Perthes Verlag, Gotha 1995 ISBN 3-623-00840-0
  • Ramberg, Bryhni, Nøttvedt: Landet blir til, kapitler 15 og 16. Norsk geologisk forening, 2006.

Tidsnavigasjon

rediger
Geologisk æra: kenozoikum
Geologisk periode: kvartær
Subepoke: ← Tidlig pleistocen midtre pleistocen sen pleistocen holocen
(inter)glasial: waal menap bavel cromer elster holstein saale eem weichsel nåtid