Nasjonalkonservatisme
Nasjonalkonservatisme er en retning innenfor konservatismen i Europa som, i større utstrekning enn liberalkonservatismen, betoner nasjonalstatens rolle, vektlegger nasjonale interesser, og er mer opptatt av tradisjonelle sosiale og etiske syn. Nasjonalkonservative i Europa er som regel skeptiske til økt europeisk integrasjon, og ønsker enten en tilbaketrekning eller begrensning av EU-samarbeidet, og en restriktiv innvandringspolitikk.[1][2][3][4] Nasjonalkonservative partier har ofte sine kjernevelgere på landsbygda.[5]
Begrepet har hatt skiftende betydning ut ifra tid og sted, men en nasjonal tendens innen konservatismen kan føres helt tilbake til tidlig på 1800-tallet. I Tyskland og Frankrike fikk den stor gjennomslagskraft med Johann Gottfried von Herder, Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Adam Müller von Nitterdorf, Johann Gottlieb Fichte, Friedrich Schlegel, Friedrich Julius Stahl, Heinrich von Treitschke, Charles Maurras og Maurice Barrès som noen sentrale tenkere. Den nasjonale konservatismen hadde et utenrikspolitisk utsyn som stod i motsetning til Klemens von Metternichs internasjonalistiske konservatisme med utspring fra det flernasjonale Østerrike-Ungarn. De nasjonalkonservative tenkerne skilte seg også fra mer religiøst forankrede konservative, som Karl Ludwig von Haller, som så bort ifra ulikheter i folkekarakter og lignende.[6]
Nasjonalkonservatismen fikk også utløp i Norge gjennom bondereisningen, målsaken og lekmannskristendommen. Forfatteren Aasmund Olavsson Vinje kan sees som en eksponent for en norsk nasjonalkonservatisme.[7]
Nasjonalkonservative i nåtidens Europa definerer seg ofte i et motsetningsforhold til liberalkonservative. Deler av Fremskrittspartiet har ønsket å knytte an partiet til nasjonalkonservative ideer.[1][8][9] Norgesdemokratene er et programfestet nasjonalkonservativt parti.[10][11] Document.no har også plassert seg selv innenfor en nasjonalkonservativ diskurs.[12]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Østerud, Øyvind (12. februar 2021). «Hva er nasjonalkonservatisme?». Forskersonen.no. Besøkt 7. oktober 2023.
- ^ Heywood, Andrew (2017). Political Ideologies: An Introduction (på engelsk) (6 utg.). London: Macmillan. s. 92–93. ISBN 978-1-137-60604-4.
- ^ Kriesi, Hanspeter (2007). «The Role of European Integration in National Election Campaigns». European Union Politics (på engelsk). 8 (1): 83–108. doi:10.1177/1465116507073288.
- ^ Stöss, Richard (2013). «Der rechte Rand des Parteiensystems». I Niedermayer, Oskar. Handbuch Parteienforschung (på tysk). Wiesbaden: Springer. s. 563–618. ISBN 978-3-531-17698-7.
- ^ Hloušek, Vít og Kopecek, Lubomír (2010). Origin, Ideology and Transformation of Political Parties: East-Central and Western Europe Compared (på engelsk). Routledge. s. 178. ISBN 978-1-317-08503-4.
- ^ Tingsten, Herbert (1971) [1939]. De konservative ideene. En samlet fremstilling av konservatismens ideer og utvikling (på norsk). Oversatt av Hanssen, Ingeborg Moræus (2 utg.). Oslo: Gyldendal. s. 40–78 og 158–184. ISBN 978-82-05-00764-2.
- ^ Langslet, Lars Roar: konservatisme i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 16. august 2021 fra https://snl.no/konservatisme
- ^ Snoen, Jan Arild (20. september 2019). «Det nasjonal-konservative alternativet». www.minervanett.no. Besøkt 13. mars 2022.
- ^ Norum, Hallvard (16. desember 2020). «Sylvi Listhaug advarer partimedlemmer som ønsker å gjøre Frp nasjonalkonservativt.». NRK. Besøkt 13. mars 2022.
- ^ «Program - Demokratene Norge». demokratene.org. 13. juli 2020. Besøkt 4. januar 2023.
- ^ Makvan Kasheikal, Partileder Demokratene (31. juli 2020). «Det finnes bare et nasjonalkonservativt folkeparti i Norge!». Demokratene. Besøkt 13. mars 2022.
- ^ «Om oss». Document.no. Besøkt 7. oktober 2023.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) National conservatism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
