Fyrstesuverenitetsprinsippet
Fyrstesuverenitetsprinsippet går ut på at suvereniteten i et land ligger hos herskeren (som kan ha ulike titler, som fyrste/keiser/konge etc). Styreformer som tradisjonelt kongedømme, keiserstyre og aristokrati bygger alle implisitt på prinsippet om fyrstesuverenitet. Det omvendte av fyrstesuverenitetsprinsippet er folkesuverenitetsprinsippet.
Prinsippet er begrunnet filosofisk og statsrettslig hos Jean Bodin og Thomas Hobbes i tidlig moderne tid. Klarest kom læren til uttrykk i absolutismen (eneveldet). Ofte er fyrstesuvereniteten begrunnet i å være guds vilje.[1]
Opplysningsfilosofer (som Rousseau) lanserte på tidlig 1700-tall folkesuverenitetsprinsippet, og det ble innført i den amerikanske og franske revolusjon. England er i en mellomstilling, ettersom landet formelt sett ikke har folke- men parlamentssuverenitet.[2]
Etter napoleonskrigene ønsket Europas fyrster å gjenskape «normale tider» og gjeninnførte fyrstesuverenitetsprinsippet dogmatisk i de fleste europeiske land. Men i ett etter ett land i det påfølgende hundreår ble folkesuverenitetsprinsippet innført ved stemmerettsutvidelser, forfatningsglidning eller revolusjoner.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Steiro, Birger (1995). Politisk idéhistorie. Oslo: Cappelen. s. 53. ISBN 8202141737.
- ^ Se engelsk Wikipedia-artikkel Parliamentary sovereignty in the United Kingdom